Søvnanalyse på Stensby sykehus.

Jeg tror ikke at jeg har skrevet om dette på bloggen før, for jeg har rett og slett villet vente til jeg visste litt mer selv, men siden januar-februar i år så har jeg vært i utredning på grunn av utmattelsen min (og en del andre symptomer). Mistanken er at jeg har ME (Myalgisk encefalopati), men jeg har bedt om å bli utreda etter de strengeste diagnosekriteriene for å være tryggere på at jeg ikke blir feildiagnostisert.

Det hadde jo vært ille om jeg er utmatta bare på grunn av en vitaminmangel eller noe annet som relativt enkelt kan fikses, og det ikke hadde blitt oppdaga. Derfor må vi utelukke en hel masse andre ting det kan være før vi konkluderer med noe som helst. Jeg vil jo aller helst bli frisk nok til å komme meg ut i studier, arbeidslivet og ikke minst fungere på hjemmebane igjen så fort som mulig, så jeg har i det lengste håpa at det var noe "enkelt". Dessverre ser det ut til at vi ender på en ME-diagnose til slutt - nå er det bare litt småplukk igjen.

En av disse "småplukkene", var søvnanalyse på Stensby sykehus på Minnesund, for å finne ut om jeg kunne lide av søvnapné eller lignende. Vi var ganske sikre på at det ikke var tilfellet, men hver stein skal snus, så det var bare å dukke opp. Jeg fikk time ganske raskt, men den dagen jeg opprinnelig fikk time passa ikke for meg, så jeg ringte for å bytte den, og var forberedt på å måtte vente i lange tider for å få en ny. Istedenfor fikk jeg time to uker tidligere fordi noen andre hadde meldt avbud, så det var jo helt supert!

På grunn av utmattelsen min og smertene mine, så får jeg drosje til og fra alle sånne ting nå, så drosja kom og henta meg hjemme kl. 16:30 på mandag. Jeg var fremme litt over halv seks, gikk meg nesten bort på det bittelille sykehuset, men fant fram til slutt og fikk tildelt et rom. Fikk et skjema jeg skulle fylle ut, en lapp jeg skulle lese og beskjed om å ta av meg BHen og skifte til den overdelen jeg skulle sove i. Jeg synes det var gresselig ekkelt bare tanken på at jeg skulle gå uten BH blant andre mennesker (de tar inn folk gruppevis) med mine 75J/K-pupper + at jeg får så vondt i nakken av det, så jeg fikk lov til å vente til utstyret skulle settes på. (Jeg bekymra meg faktisk mer for dette enn for sonden som skulle inn i nesa. Haha!)

 

Jeg fikk rom 101, og det så slik ut. Det var ikke egen do på rommene, men det var heldigvis bare rett borti gangen.

 


Andre sida av rommet mitt.

 

Vi skulle møtes på oppholdsrommet/TV-stua kl. 18:10. Der fikk vi først litt informasjon, og så blei vi tatt inn en og en for sondenedleggelse. Jeg hadde aldri vært med på noe sånt før, så jeg var temmelig nervøs. Jeg har ikke så gode opplevelser fra tidligere med at helsepersonell har putta ting inn i diverse kroppsåpninger på meg, så jeg sa ifra om det, og ba henne om å ta det pent og rolig. Hun som la ned sonden på meg var helt fantastisk. Rolig og hyggelig dame som jeg umiddelbart fikk tillit til. Det var ikke vondt, men det var ganske ekkelt. De treffer så masse sensorer oppi der, at tårespruten sto, selv om jeg var overraskende rolig og hadde det helt fint. Hun fikk ikke inn sonden på første forsøk, så hun måtte prøve på nytt med en mini-spekulum for nesa. Da gikk det fint.



Meg med utstyret på!

 

Mens hun fikk sonden nedover halsen og dit den skulle, måtte jeg ta små slurker av vann. Det skulle blant annet gjøre at jeg merka mindre til det hun dreiv med, og i tillegg smøre slimhinnene. Det skulle jeg fortsette med ei lita stund, til jeg ikke merka så mye av sonden lenger. Sonden hadde masse måleinstrumenter som blei kobla til et ganske stort og tungt apparat som jeg måtte gå med på brystet. Jeg fikk også en målegreie på lillefingeren som blant annet skulle måte oksygenmetninga i blodet, og denne var også kobla til apparatet jeg hadde på brystet. Etter sondenedleggelsen fikk jeg slappe av litt på rommet (hvor det første jeg gjorde var å lure på meg BHen igjen under skjorta og over alle ledningene - hehe. Med litt oppfinnsomhet og tålmodighet gikk det helt fint.




Fint hundebeinplaster, eller hva?

 

Etter å ha vært på rommet i noen minutter, var det på tide å gå ut igjen for å få seg noe mat. Jeg tåler som kjent ikke gluten eller melk, så jeg hadde ringt to ganger for å si ifra om det og forsikre meg om at de hadde mulighet til å gi meg mat allikevel. Da jeg ringte samme dag og de snakka med kjøkkenet for meg, blei vi enige om at jeg skulle ta med egen yoghurt til kvelden, men at de skulle lage ei egen tomatsuppe til meg - vi skulle kun ha flytende føde etter at vi fikk på plass sonden. Til frokosten så skulle de greie å diske opp både brød og pålegg som jeg tålte, og det skulle de sette opp på avdelinga den dagen jeg kom, slik at ikke noen andre stakk av med det. Jeg er vant til å spise middag kl. 17-18 og så kveldsmat kl. 21-22, så jeg blei naturligvis sulten etter at jeg ikke hadde spist noe siden middag kl. 15:30 denne dagen.

Skuffelsen var dermed stor, da det viste seg at til tross for hele tre telefoner fra avdelinga angående maten til meg den dagen og like mange forsikringer om at alt var i orden fra kjøkkenets side, så hadde de ikke laga egen suppe til meg. Siden det var en søvnanalyse jeg deltok på, så var det jo litt vesentlig at jeg fikk sove den natta, og det er ikke så lett på tom mage eller etter å ha spist noe man ikke tåler. Selv om det ikke er mye å bli mett av, hadde jeg jo heldigvis med meg egen soyayoghurt i det minste. Damene på avdelinga satte i gang for å finne noe spiselig til meg, og ringte til og med hjem til hun som hadde prata med kjøkkenet for å finne ut hva som hadde skjedd. De hadde egentlig ikke lov å gå på kjøkkenet, og langt mindre lov til å lage noe til meg, så jeg spurte til slutt om de ikke hadde en banan eller noe som jeg kunne mose, for det ville jo i det minste hjelpe litt. Alt de fant, var tre overmodne bananer - og jeg fikk to av dem.

 


Sykehusmat.

 


Moste banan, og blanda det med jordbæryoghurt. Det så forferdelig ut, smakte ikke særlig godt, og jeg måtte tvinge det i meg, men jeg blei i alle fall mett.

 

Er det rart at jeg alltid er stressa angående maten når jeg skal bort?! Hver gang jeg velger å stole på noen andre i dette spørsmålet, så ender det opp slik. Enten uten mat - eller med mat jeg ikke tåler. På Lillehammer Revmatismesykehus fikk jeg til og med servert brødskiver med gulost...! Det gikk riktignok stort sett greit da jeg var der, men noen få åpenbare tabber gjorde at jeg blei redd for å spise det de satte frem til meg, for jeg kunne jo ikke vite om det for eksempel var melk i smøret eller i brødet som de serverte - det synes jo ikke. Det er slitsomt å ha det sånn, og jeg skulle virkelig ønske at i det minste helsevesenet tok matintoleranser på alvor og sørga for at vi fikk mat som vi ikke blir syke av når vi er innlagt på sykehus. I en slik situasjon føler en seg ganske hjelpeløs, og stressnivået blir temmelig høyt av sånne ting.




Har tatt kvelden og hører på litt musikk.

 

Etter å ha tvinga i meg banangørra, tok jeg like godt kvelden. Jeg var utslitt og trengte å sove. Jeg la meg ca. 21:30, men hørte litt på musikk først for å roe meg litt. Så måtte jeg på do (igjen), så måtte jeg snyte meg, så måtte jeg stille inn senga på nytt, så måtte jeg snyte meg igjen, og så var apparatet på magen i veien og sonden var bare dum. Jeg greide aldri helt å venne meg til den - selv om det ikke var vondt, så kjente jeg at den var der, og det var innmari ekkelt (men ikke noe å grue seg til om du skal gjøre dette - helt sant!).

Da jeg endelig fikk sove, tok det ikke lange tida før jeg våkna igjen. Våkna litt før 23:30, og da visste jeg at måleapparatene snart skulle skru seg på, at det skulle lyse rødt fra lillefingeren min og at nattevakta skulle komme inn og se etter at det lyste rødt. Det gjorde det, så hun forsvant uten å komme inn i rommet. Jeg blei liggende å vri meg enda litt mer, og innså at jeg måtte stå opp og gå enda en tur på do. Etter dette slapp jeg heldigvis flere doturer, men visste at jeg skulle vekkes grytidlig og blei ikke helt venner med sonden og apparatet på brystet, så jeg våkna mye i løpet av natta og sov ikke veldig godt.

 

Måledingsen på lillefingeren min!

 

Da nattevakta kom for å vekke meg kl. 5:30, var jeg allerede våken. Fikk fjerna sonden og alt det andre og det var sååå godt å bli kvitt det! Frihet! Vi måtte rydde rommet og være ute innen kl. 7:00, så jeg gikk tilbake, ordna meg, pakka sakene mine og skreiv litt brev. Klokka 6:55 skulle vi møtes på TV-stua igjen for å gå ned i matsalen og spise frokost. Denne gangen gikk det langt bedre: Jeg fikk en egen tallerken med brød, knekkebrød, makrell i tomat, kokt egg, salami, agurk, tomat, honningmelon og appelsin. De andre fikk faktisk ikke frukt, så her var jeg den heldige, hehe. De andre tror jeg var supersjenerte alle sammen: Jeg satte meg først, og ei dame satte seg på samme bord som meg, men så langt unna som det var mulig på det lille bordet. De andre satte seg ved langbordet med to stolers mellomrom og annenhver på motsatt side av bordet. Jeg har aldri sett på maken til beskjedenhet.

Jeg tror dessuten at jeg var det eneste frokostmennesket der, for de andre forsvant etter bare noen minutter. Jeg tok meg god tid, og blei sittende til 7:30 før jeg rydda opp og gikk opp i TV-stua for å vente på å få snakke med legen. Angrer ikke på at jeg brukte god tid, for jeg var den nest siste som fikk komme inn, og jeg blei sittende å vente til ca. 9:00. Der fikk jeg vite at resultatene mine var aldeles strålende og at jeg absolutt ikke har søvnapné. Hun kikka i svelget og i nesa mi, og sa at de andre ville ha vært misunnelige på meg hvis de visste hvordan jeg så ut i luftveiene, og så var det takk og adjø. Jeg spurte hvem jeg skulle snakke med for å bestille drosje hjem, og da svarte hun (stikk i strid med hva pasientreiser og legekontoret sier) at neeei, det hadde da ikke de lov til å gjøre, så det måtte jo fastlegen min ordne, men jeg fikk prate med ekspedisjonen om det.

Da jeg kom til ekspedisjonen, fikk jeg prate med tidenes mest tiltaksløse dame (unnskyld meg). Jeg forklarte at jeg har legeerklæring hos pasientreiser som gir meg rett på drosje til og fra alle behandlinger og undersøkelser og spurte om hun kunne bestille det. Hun dro på det og sa at jeg måtte nok vente til klokka var 12:00 (!!!), for deretter å ta helseekspressen inn til Ahus, for deretter å bestille drosje derfra...! Jeg sa at jeg kan da vel ikke sitte her og vente i tre timer, ta buss til Lørenskog, og så skal jeg sitte der i kanskje ytterligere en time for å vente på drosje hjem igjen? Da hadde jeg ikke vært hjemme før sånn 14:30 eller seinere!? Jeg har jo legeerklæring som sier at jeg skal ha drosje, så da må jeg jo få det? Jeg fikk ikke verken noe ja eller nei eller svar på noe som helst av det jeg lurte på, så til slutt tok jeg til tårene og sa at jeg er totalt utslitt og jeg trenger å komme meg hjem så fort som mulig, slik at jeg får hvilt og kommet meg til hektene igjen. Da sa hun at hun skulle se hva hun fikk til, og at jeg fikk vente på TV-stua så lenge.

Jeg venta ei stund, og så kom hun med en kopi av en rekvisisjon. Ikke noe informasjon om det kom drosje eller hva som skulle skje, bare beskjed om å sette meg ved hovedinngangen og vente og se. Jeg var så sliten at jeg skalv og så fortvilt at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ante ikke om jeg måtte vente til 12 eller hva som skulle skje, og ikke hadde jeg noe mat eller muligheten til å skaffe det heller - og det er drøyt lenge å gå uten mat i kanskje 7 timer - minst. Særlig når jeg er så sliten som jeg var, for da trenger jeg mat ofte for å greie å holde meg noen lunde oppegående. Jeg gikk ned, og etter noen minutter ringte jeg til Andreas og øste ut min frustrasjon. Så ringte jeg til pasientreiser, hvor det viste seg at det ikke lå noen rekvisisjon inne på meg... Hun på pasientreiser blei ikke videre imponert over sykehusets håndtering av dette, så hun bekrefta hjemreisen min, og 25 minutter senere satt jeg i drosja på vei hjem. Takk gudskjelov at jeg stolte på magefølelsen min og ringte pasientreiser selv!

Jeg var hjemme igjen rundt 11:15, og alt jeg orka da var å ta meg litt yoghurt og så legge meg. Jeg sov til klokka var ca. 16:00, sto opp og fikk middag av min kjære, og så lå jeg i sofaen til jeg gikk og la meg litt før elleve.

Alt i alt føler jeg at selve undersøkelsen gikk veldig bra og det var ikke på langt nær så skummelt som jeg frykta. Noen av de ansatte var veldig hyggelige, særlig hun som la ned sonden på meg. Derimot synes jeg at det var utrolig dårlig at kjøkkenet ikke laga den maten de hadde lova (de visste vel ikke at jeg skulle ta med egen yoghurt en gang, så for alt de visste, kunne jeg blitt sittende der uten noe som helst), og jeg synes at det var enda dårligere at de ikke greide å ordne med transport hjem til meg enda alt de trengte å gjøre var å bekrefte hjemreisa mi.

På et slikt sted, hvor mange kommer nettopp fordi de har søvnproblemer og dermed sliter med tilhørende utmattelse, burde de vite ett og annet om nettopp det - og ta hensyn til det så langt det lar seg gjøre. At de veit hvordan pasientreiser fungerer, burde være et minimum. Vi som sliter med utmattelse/fatigue er mye mer sårbare overfor stress enn det friske folk er, og slike påkjenninger kan slå oss ut i dagesvis etterpå. Ikke bra!

Videre fremover skal jeg til lungerøntgen fordi jeg har sarkoidose i nær familie, og så skal jeg skal til nevrolog på Ahus innen begynnelsen av mars (står foreløbig på venteliste for å få time). Jeg er spent på hva det vil føre til, og hvor vi ender opp til slutt.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

4 kommentarer

Krinstin

22.11.2012 kl.12:06

Jeg skal til Aleris i Oslo neste uke, men jeg skal visstnok få med meg måleutstyr hjem. Så det blir nok litt annerledes. Men så er det ikke søvnapné som er tema for meg, for det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har. Skal bli spennende å se om de finner ut av søvnproblemene mine :=)

Eldeen

22.11.2012 kl.13:19

Krinstin: Hihi, da får du kanskje sånn "selvmordsbomber"-drakt? Når de måler hjerneaktivitet og slikt, så får man "netting" rundt hodet og mye mer greier enn det jeg fikk. Jeg blei overraska, for jeg trodde jeg skulle ha mye mer utstyr på meg - trodde de skulle undersøke mer enn de gjorde. Lykke til neste uke! :D Sikkert litt lettere å få sove hjemme i sin egen seng. ;)

Mjuuugly

22.11.2012 kl.19:23

Oioioi, for en opplevelse. Jeg har en kompis som har vært inne for en sånnen søvnanalyse og jeg kan bare ikke helt forstå det: mennesker med søvnproblemer kan da ikke sove normalt én natt på et sykehus med så mange duppedingser på kroppen!? Uansett godt de fant ut av at du ikke har søvnapné, men det kan da finnes andre søvnsykdommer som gjør deg verre? Jeg sliter skikkelig med søvn, tross at jeg sover uendelig mange timer i strekk til tider, men spesialisten jeg var hos mente jeg sov så dårlig fordi jeg sov så mye... Jammen, hallo da, er man utmattet må man sove mye. Hehe, jeg blir frustrert og sender deg varme tanker!

Eldeen

24.11.2012 kl.12:56

Mjuuugly: Ja, det er jo litt rart akkurat det der, men sånn jeg har forstått det, så trenger man ikke å sove normalt for at de skal kunne måle det de skal måle. I alle fall ikke på den undesøkelsen jeg var til. Det holder visst at man bare sover ei lita stund, og så må man også svare på om man har sovet godt, middels eller dårlig.

Ja, det finnes helt sikkert andre ting som kan gjøre søvnen dårlig. Jeg har jo fibromyalgi, og den pasientgruppen har som regel ikke den dype søvnen som friske mennesker har. Jeg tror dette gjelder for ME også. Det fører jo til at det er vanskelig/umulig å bli uthvilt, og at vi trenger mye mer søvn enn friske folk...!

At du har dårlig søvnkvalitet fordi du sover mye er noe av det dummeste jeg har hørt! Det er vel heller omvendt?! Og hvem av oss som sliter med utmattelse er det som IKKE har prøvd strikte døgnrytmer med 7-8 timers søvn, for så å bli uendelig mye verre fordi kroppen vår ikke får den hvilen den trenger?! Herre Gud, jeg kjenner jeg blir irritert av å lese slike ting. Man trenger vel ikke å vite så skrekkelig mye om hjernebølger og søvn for å vite bedre enn som så...?! Klart - er man frisk og bare ligger i senga dagen lang, så blir man slapp og sløv og får antakelig ikke sove så godt til kvelden igjen. Men "slapp og sløv" er noe helt annet enn utmattelse/fatigue...!

Tusen takk, og varme tanker til deg også. <3 Håper du har ei fin helg! :)

Skriv en ny kommentar

Søk i bloggen

Eldeen

Eldeen

28, Aurskog-Høland

Jeg heter Cecilie, og bor sammen med mannen min, Andreas, og katten vår Flux, i et koselig lite hus på Finstadbru. Her har vi bodd siden vi kjøpte huset i 2009, og vi trives godt. I slutten av september venter vi vårt første barn. Vanligvis gjør jeg slikt som man må og slikt som er gøy. Blogge gjør jeg fordi jeg elsker å skrive og noen ganger trenger å gjøre det jeg elsker. Når det er sagt, bør det også nevnes at jeg (som regel) er ute av stand til å fatte meg i korthet, og at aktiviteten her på bloggen er heller sporadisk. Selv om jeg blogger om livet, universet og alt mulig, går det veldig mye i mat som i hovedsak er melkefri, glutenfri og sukkerfri. Jeg blogger også om hverdagen, hobbyene mine og om det å ha ME (myalgisk encefalopati) og FM (fibromyalgi). Jeg har vært ufrivillig hjemmeværende pga. sykdom siden våren 2010, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, blant annet ved å ha et godt kosthold og glede meg over de små tingene. Jeg er veldig glad i dyr, og er bevisst på å kjøpe produkter som ikke er testa på dyr, samtidig som de helst skal være reine og naturlige. Bra for dyrene, bra for miljøet og bra for meg! Hvis du vil kan du klikke på linkene under for å følge bloggen min på facebook og bloglovin'. Der ligger også en rabattkode som du kan bruke første gangen du handler på iHerb. Sjekk også ut de forskjellige kategoriene bloggen min består av. :-) Jeg håper du vil trives på bloggen min! Lurer du på noe kan du legge igjen en kommentar, eller sende meg en mail på supersoppen@gmail.com. Jeg er ikke alltid like flink til å svare, men jeg prøver!


Min iHerb-guide

Ting jeg handler på iHerb

Handle på iHerb? Min kode er CEC956

Bloggens facebookside

Følg meg på Instagram

Følg meg på Weheartit

Følg meg på Spotify



Norske blogger Norges Beste Nettsider - Norsktopplisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits