Fibromyalgi/Utmattelse

Vil DU være med å bidra til forskning på ME?

Vil du være med å sørge for et medisinsk gjennombrudd? Et gjennombrudd som kan gi tusenvis av mennesker tilbake livet?

 

"Millioner av mennesker lider av sykdommen ME, men i dag finnes det ingen medisiner å behandle dem med. Forskere på Haukeland sykehus i Bergen har oppdaget at en medisin kanskje kan gjøre flere av dem friske. Det var så oppsiktsvekkende at det skapte internasjonale overskrifter i BBS, Der Spiegel og ABC News. Hvis funnene bekreftes, kan tusenvis av pasienter over hele verden få et friskere liv.

Forskerne på Haukeland trenger bare én studie til for å kunne finne ut om dette er gjennombruddet man har ventet på. 140 ME-syke må prøve ut medisinen i et forskningsprosjekt. Det koster 7 millioner kroner. Men de offentlige myndighetene har sagt nei til å bevilge pengene. 140 pasienter. 7 millioner kroner. 90 dager. Vi fikser det. MEandYou."

 

Vil du lese mer om MEandYou Foundation, kan du gjøre det på hjemmesiden deres, HER. Du kan også følge innsamlinga på facebooksida deres, HER. Masse filmer ligger ute på en egen Youtube-kanal, HER.

Du kan donere via konto, sms eller paypal, alt du trenger å vite finner du HER. Velger du å donere penger i dag eller i morgen, kan du være med i trekninga av et eksemplar av boka "De Bortgjemte" av Jørgen Jelstad - les hvordan HER.

Gi det du kan - om det er 5 kroner eller 50.000 - ALLE MONNER DRAR! Når du har donert det du har å avse, så spre budskapet! Del på facebook eller på bloggen din. Fortell det til venner og familie. Print gjerne ut plakater som du finner HER og heng opp i nærmiljøet ditt.

Du kan kjøpe t-skjorter, mobildeksel, pins og andre ting HER. Sjekk også ut nettbutikken og hvordan du selv kan bidra med ting du kan gi bort HER - kanskje du er flink til å strikke, sy eller lage smykker? MEandYou har også auksjoner på QXL, HER.

Enten du selv er syk, pårørende eller bare et medmenneske som bryr deg, så kan DU gjøre en forskjell. Kom igjen, bli med du også. :-)

 



DEL GJERNE INNHOLDET I DETTE INNLEGGET PÅ DIN EGEN BLOGG. :-)

Søvnanalyse på Stensby sykehus.

Jeg tror ikke at jeg har skrevet om dette på bloggen før, for jeg har rett og slett villet vente til jeg visste litt mer selv, men siden januar-februar i år så har jeg vært i utredning på grunn av utmattelsen min (og en del andre symptomer). Mistanken er at jeg har ME (Myalgisk encefalopati), men jeg har bedt om å bli utreda etter de strengeste diagnosekriteriene for å være tryggere på at jeg ikke blir feildiagnostisert.

Det hadde jo vært ille om jeg er utmatta bare på grunn av en vitaminmangel eller noe annet som relativt enkelt kan fikses, og det ikke hadde blitt oppdaga. Derfor må vi utelukke en hel masse andre ting det kan være før vi konkluderer med noe som helst. Jeg vil jo aller helst bli frisk nok til å komme meg ut i studier, arbeidslivet og ikke minst fungere på hjemmebane igjen så fort som mulig, så jeg har i det lengste håpa at det var noe "enkelt". Dessverre ser det ut til at vi ender på en ME-diagnose til slutt - nå er det bare litt småplukk igjen.

En av disse "småplukkene", var søvnanalyse på Stensby sykehus på Minnesund, for å finne ut om jeg kunne lide av søvnapné eller lignende. Vi var ganske sikre på at det ikke var tilfellet, men hver stein skal snus, så det var bare å dukke opp. Jeg fikk time ganske raskt, men den dagen jeg opprinnelig fikk time passa ikke for meg, så jeg ringte for å bytte den, og var forberedt på å måtte vente i lange tider for å få en ny. Istedenfor fikk jeg time to uker tidligere fordi noen andre hadde meldt avbud, så det var jo helt supert!

På grunn av utmattelsen min og smertene mine, så får jeg drosje til og fra alle sånne ting nå, så drosja kom og henta meg hjemme kl. 16:30 på mandag. Jeg var fremme litt over halv seks, gikk meg nesten bort på det bittelille sykehuset, men fant fram til slutt og fikk tildelt et rom. Fikk et skjema jeg skulle fylle ut, en lapp jeg skulle lese og beskjed om å ta av meg BHen og skifte til den overdelen jeg skulle sove i. Jeg synes det var gresselig ekkelt bare tanken på at jeg skulle gå uten BH blant andre mennesker (de tar inn folk gruppevis) med mine 75J/K-pupper + at jeg får så vondt i nakken av det, så jeg fikk lov til å vente til utstyret skulle settes på. (Jeg bekymra meg faktisk mer for dette enn for sonden som skulle inn i nesa. Haha!)

 

Jeg fikk rom 101, og det så slik ut. Det var ikke egen do på rommene, men det var heldigvis bare rett borti gangen.

 


Andre sida av rommet mitt.

 

Vi skulle møtes på oppholdsrommet/TV-stua kl. 18:10. Der fikk vi først litt informasjon, og så blei vi tatt inn en og en for sondenedleggelse. Jeg hadde aldri vært med på noe sånt før, så jeg var temmelig nervøs. Jeg har ikke så gode opplevelser fra tidligere med at helsepersonell har putta ting inn i diverse kroppsåpninger på meg, så jeg sa ifra om det, og ba henne om å ta det pent og rolig. Hun som la ned sonden på meg var helt fantastisk. Rolig og hyggelig dame som jeg umiddelbart fikk tillit til. Det var ikke vondt, men det var ganske ekkelt. De treffer så masse sensorer oppi der, at tårespruten sto, selv om jeg var overraskende rolig og hadde det helt fint. Hun fikk ikke inn sonden på første forsøk, så hun måtte prøve på nytt med en mini-spekulum for nesa. Da gikk det fint.



Meg med utstyret på!

 

Mens hun fikk sonden nedover halsen og dit den skulle, måtte jeg ta små slurker av vann. Det skulle blant annet gjøre at jeg merka mindre til det hun dreiv med, og i tillegg smøre slimhinnene. Det skulle jeg fortsette med ei lita stund, til jeg ikke merka så mye av sonden lenger. Sonden hadde masse måleinstrumenter som blei kobla til et ganske stort og tungt apparat som jeg måtte gå med på brystet. Jeg fikk også en målegreie på lillefingeren som blant annet skulle måte oksygenmetninga i blodet, og denne var også kobla til apparatet jeg hadde på brystet. Etter sondenedleggelsen fikk jeg slappe av litt på rommet (hvor det første jeg gjorde var å lure på meg BHen igjen under skjorta og over alle ledningene - hehe. Med litt oppfinnsomhet og tålmodighet gikk det helt fint.




Fint hundebeinplaster, eller hva?

 

Etter å ha vært på rommet i noen minutter, var det på tide å gå ut igjen for å få seg noe mat. Jeg tåler som kjent ikke gluten eller melk, så jeg hadde ringt to ganger for å si ifra om det og forsikre meg om at de hadde mulighet til å gi meg mat allikevel. Da jeg ringte samme dag og de snakka med kjøkkenet for meg, blei vi enige om at jeg skulle ta med egen yoghurt til kvelden, men at de skulle lage ei egen tomatsuppe til meg - vi skulle kun ha flytende føde etter at vi fikk på plass sonden. Til frokosten så skulle de greie å diske opp både brød og pålegg som jeg tålte, og det skulle de sette opp på avdelinga den dagen jeg kom, slik at ikke noen andre stakk av med det. Jeg er vant til å spise middag kl. 17-18 og så kveldsmat kl. 21-22, så jeg blei naturligvis sulten etter at jeg ikke hadde spist noe siden middag kl. 15:30 denne dagen.

Skuffelsen var dermed stor, da det viste seg at til tross for hele tre telefoner fra avdelinga angående maten til meg den dagen og like mange forsikringer om at alt var i orden fra kjøkkenets side, så hadde de ikke laga egen suppe til meg. Siden det var en søvnanalyse jeg deltok på, så var det jo litt vesentlig at jeg fikk sove den natta, og det er ikke så lett på tom mage eller etter å ha spist noe man ikke tåler. Selv om det ikke er mye å bli mett av, hadde jeg jo heldigvis med meg egen soyayoghurt i det minste. Damene på avdelinga satte i gang for å finne noe spiselig til meg, og ringte til og med hjem til hun som hadde prata med kjøkkenet for å finne ut hva som hadde skjedd. De hadde egentlig ikke lov å gå på kjøkkenet, og langt mindre lov til å lage noe til meg, så jeg spurte til slutt om de ikke hadde en banan eller noe som jeg kunne mose, for det ville jo i det minste hjelpe litt. Alt de fant, var tre overmodne bananer - og jeg fikk to av dem.

 


Sykehusmat.

 


Moste banan, og blanda det med jordbæryoghurt. Det så forferdelig ut, smakte ikke særlig godt, og jeg måtte tvinge det i meg, men jeg blei i alle fall mett.

 

Er det rart at jeg alltid er stressa angående maten når jeg skal bort?! Hver gang jeg velger å stole på noen andre i dette spørsmålet, så ender det opp slik. Enten uten mat - eller med mat jeg ikke tåler. På Lillehammer Revmatismesykehus fikk jeg til og med servert brødskiver med gulost...! Det gikk riktignok stort sett greit da jeg var der, men noen få åpenbare tabber gjorde at jeg blei redd for å spise det de satte frem til meg, for jeg kunne jo ikke vite om det for eksempel var melk i smøret eller i brødet som de serverte - det synes jo ikke. Det er slitsomt å ha det sånn, og jeg skulle virkelig ønske at i det minste helsevesenet tok matintoleranser på alvor og sørga for at vi fikk mat som vi ikke blir syke av når vi er innlagt på sykehus. I en slik situasjon føler en seg ganske hjelpeløs, og stressnivået blir temmelig høyt av sånne ting.




Har tatt kvelden og hører på litt musikk.

 

Etter å ha tvinga i meg banangørra, tok jeg like godt kvelden. Jeg var utslitt og trengte å sove. Jeg la meg ca. 21:30, men hørte litt på musikk først for å roe meg litt. Så måtte jeg på do (igjen), så måtte jeg snyte meg, så måtte jeg stille inn senga på nytt, så måtte jeg snyte meg igjen, og så var apparatet på magen i veien og sonden var bare dum. Jeg greide aldri helt å venne meg til den - selv om det ikke var vondt, så kjente jeg at den var der, og det var innmari ekkelt (men ikke noe å grue seg til om du skal gjøre dette - helt sant!).

Da jeg endelig fikk sove, tok det ikke lange tida før jeg våkna igjen. Våkna litt før 23:30, og da visste jeg at måleapparatene snart skulle skru seg på, at det skulle lyse rødt fra lillefingeren min og at nattevakta skulle komme inn og se etter at det lyste rødt. Det gjorde det, så hun forsvant uten å komme inn i rommet. Jeg blei liggende å vri meg enda litt mer, og innså at jeg måtte stå opp og gå enda en tur på do. Etter dette slapp jeg heldigvis flere doturer, men visste at jeg skulle vekkes grytidlig og blei ikke helt venner med sonden og apparatet på brystet, så jeg våkna mye i løpet av natta og sov ikke veldig godt.

 

Måledingsen på lillefingeren min!

 

Da nattevakta kom for å vekke meg kl. 5:30, var jeg allerede våken. Fikk fjerna sonden og alt det andre og det var sååå godt å bli kvitt det! Frihet! Vi måtte rydde rommet og være ute innen kl. 7:00, så jeg gikk tilbake, ordna meg, pakka sakene mine og skreiv litt brev. Klokka 6:55 skulle vi møtes på TV-stua igjen for å gå ned i matsalen og spise frokost. Denne gangen gikk det langt bedre: Jeg fikk en egen tallerken med brød, knekkebrød, makrell i tomat, kokt egg, salami, agurk, tomat, honningmelon og appelsin. De andre fikk faktisk ikke frukt, så her var jeg den heldige, hehe. De andre tror jeg var supersjenerte alle sammen: Jeg satte meg først, og ei dame satte seg på samme bord som meg, men så langt unna som det var mulig på det lille bordet. De andre satte seg ved langbordet med to stolers mellomrom og annenhver på motsatt side av bordet. Jeg har aldri sett på maken til beskjedenhet.

Jeg tror dessuten at jeg var det eneste frokostmennesket der, for de andre forsvant etter bare noen minutter. Jeg tok meg god tid, og blei sittende til 7:30 før jeg rydda opp og gikk opp i TV-stua for å vente på å få snakke med legen. Angrer ikke på at jeg brukte god tid, for jeg var den nest siste som fikk komme inn, og jeg blei sittende å vente til ca. 9:00. Der fikk jeg vite at resultatene mine var aldeles strålende og at jeg absolutt ikke har søvnapné. Hun kikka i svelget og i nesa mi, og sa at de andre ville ha vært misunnelige på meg hvis de visste hvordan jeg så ut i luftveiene, og så var det takk og adjø. Jeg spurte hvem jeg skulle snakke med for å bestille drosje hjem, og da svarte hun (stikk i strid med hva pasientreiser og legekontoret sier) at neeei, det hadde da ikke de lov til å gjøre, så det måtte jo fastlegen min ordne, men jeg fikk prate med ekspedisjonen om det.

Da jeg kom til ekspedisjonen, fikk jeg prate med tidenes mest tiltaksløse dame (unnskyld meg). Jeg forklarte at jeg har legeerklæring hos pasientreiser som gir meg rett på drosje til og fra alle behandlinger og undersøkelser og spurte om hun kunne bestille det. Hun dro på det og sa at jeg måtte nok vente til klokka var 12:00 (!!!), for deretter å ta helseekspressen inn til Ahus, for deretter å bestille drosje derfra...! Jeg sa at jeg kan da vel ikke sitte her og vente i tre timer, ta buss til Lørenskog, og så skal jeg sitte der i kanskje ytterligere en time for å vente på drosje hjem igjen? Da hadde jeg ikke vært hjemme før sånn 14:30 eller seinere!? Jeg har jo legeerklæring som sier at jeg skal ha drosje, så da må jeg jo få det? Jeg fikk ikke verken noe ja eller nei eller svar på noe som helst av det jeg lurte på, så til slutt tok jeg til tårene og sa at jeg er totalt utslitt og jeg trenger å komme meg hjem så fort som mulig, slik at jeg får hvilt og kommet meg til hektene igjen. Da sa hun at hun skulle se hva hun fikk til, og at jeg fikk vente på TV-stua så lenge.

Jeg venta ei stund, og så kom hun med en kopi av en rekvisisjon. Ikke noe informasjon om det kom drosje eller hva som skulle skje, bare beskjed om å sette meg ved hovedinngangen og vente og se. Jeg var så sliten at jeg skalv og så fortvilt at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ante ikke om jeg måtte vente til 12 eller hva som skulle skje, og ikke hadde jeg noe mat eller muligheten til å skaffe det heller - og det er drøyt lenge å gå uten mat i kanskje 7 timer - minst. Særlig når jeg er så sliten som jeg var, for da trenger jeg mat ofte for å greie å holde meg noen lunde oppegående. Jeg gikk ned, og etter noen minutter ringte jeg til Andreas og øste ut min frustrasjon. Så ringte jeg til pasientreiser, hvor det viste seg at det ikke lå noen rekvisisjon inne på meg... Hun på pasientreiser blei ikke videre imponert over sykehusets håndtering av dette, så hun bekrefta hjemreisen min, og 25 minutter senere satt jeg i drosja på vei hjem. Takk gudskjelov at jeg stolte på magefølelsen min og ringte pasientreiser selv!

Jeg var hjemme igjen rundt 11:15, og alt jeg orka da var å ta meg litt yoghurt og så legge meg. Jeg sov til klokka var ca. 16:00, sto opp og fikk middag av min kjære, og så lå jeg i sofaen til jeg gikk og la meg litt før elleve.

Alt i alt føler jeg at selve undersøkelsen gikk veldig bra og det var ikke på langt nær så skummelt som jeg frykta. Noen av de ansatte var veldig hyggelige, særlig hun som la ned sonden på meg. Derimot synes jeg at det var utrolig dårlig at kjøkkenet ikke laga den maten de hadde lova (de visste vel ikke at jeg skulle ta med egen yoghurt en gang, så for alt de visste, kunne jeg blitt sittende der uten noe som helst), og jeg synes at det var enda dårligere at de ikke greide å ordne med transport hjem til meg enda alt de trengte å gjøre var å bekrefte hjemreisa mi.

På et slikt sted, hvor mange kommer nettopp fordi de har søvnproblemer og dermed sliter med tilhørende utmattelse, burde de vite ett og annet om nettopp det - og ta hensyn til det så langt det lar seg gjøre. At de veit hvordan pasientreiser fungerer, burde være et minimum. Vi som sliter med utmattelse/fatigue er mye mer sårbare overfor stress enn det friske folk er, og slike påkjenninger kan slå oss ut i dagesvis etterpå. Ikke bra!

Videre fremover skal jeg til lungerøntgen fordi jeg har sarkoidose i nær familie, og så skal jeg skal til nevrolog på Ahus innen begynnelsen av mars (står foreløbig på venteliste for å få time). Jeg er spent på hva det vil føre til, og hvor vi ender opp til slutt.

Fibromyalgi- og ME/CFS-dagen.

Jeg vil bare sprette innom for å fortelle at i dag er det den internasjonale Fibromyalgi- og ME/CFS-dagen. Jeg håper det i fremtiden vil bli mer forskning, flere svar og bedre behandlingstilbud! :)

 

Regler for langtidssyke med sykdommer som ikke synes på utsiden.

På facebook i dag, kom jeg over en tekst som traff spikeren på hodet. Til tross for at jeg stort sett omgir meg med snille mennesker som lar meg være meg, tror jeg at jeg har hørt samtlige av punktene under. Etter litt research fant jeg ut at det er Trollmor som har skrevet disse reglene, og den opprinnelige teksten finner du på hennes facebookside, HER.

 

 

Reglene er som følger:

 

1. Gjør du noe, forbered deg på kommentaren - "Jasså, du greier det, du som er syk..?" sagt i en mistenksom tone.

2. Gjør du ikke noe, forbered deg på kommentaren - "Du må da orke litt, selv om du er syk..?" sagt i en bebreidende tone.

3. Smiler du og er glad, blir du møtt med kommentaren - "Jeg trodde du var syk?".

4. Smiler du ikke, blir du møtt med kommentaren - "Opp med hodet, ingenting blir bedre av at du depper. Vær positiv, så blir alt mye bedre!".

5. Deltar du i en sosial sammenheng, vær alltid forberedt på at noen bemerker det, ikke fordi de er glade for å se deg der, men fordi de "ikke skjønner at du orker, du er jo syk!".

6. Lar du være å delta i en sosial sammenheng er kommentaren - "Ja, men tror du ikke du ville hatt godt av å komme deg litt ut blant folk?".

7. Ethvert svar på spørsmålet - "Hvordan har du det?" - vil alltid være feil svar. Enten fordi du er for positiv eller for negativ.

8. Vær alltid forberedt på å forklare og forsvare hvorfor du gjør det du gjør i enhver situasjon, og vær klar over at svaret ditt alltid vil bli gjenstand for diskusjon.

9. "Friske" vil kappes om å fortelle deg løsningen på alle dine problemer - det er bare å gjøre som dem! De har jo holdt seg friske...
 
 
Bildet er lånt på We♥it, HER.

Slik hadde jeg det på sykehuset. :)

I forrige uke var jeg på lærings- og mestringsopphold på Lillehammer Revmatismesykehus, og veit dere hva? Jeg hadde det helt fantastisk! Vi var 15 unge damer i alderen 23-44 som var med, og samboeren min var med som eneste mann og eneste pårørende. Det skulle i grunn ha vært med et par pårørende til, men de kom ikke allikevel, så da blei det bare Andreas. Han hadde det like kjekt som meg, og han føler at han har lært masse. Dessuten hadde nok både han og jeg godt av å se så mange freshe damer og se at de har akkurat de samme utfordringene som jeg har selv.

Vi reiste avgårde søndag 4. mars, og jeg øvelsekjørte hele veien opp. Det gikk kjempefint. Vi var tidlig ute, så vi rakk å flytte inn på rom 302 og lande litt før det var kveldsmat og info. Jeg spiser som dere veit ikke verken gluten eller melk, så jeg fikk egen mat. Allerede søndagskvelden fant vi tonen hele gjengen og blei sittende i dagligstua og skravle til det var på tide å legge seg.

 

Siden vi hadde litt tid til overs da vi kom til Lillehammer, kjørte vi litt oppi en bakke og stoppa og strekte litt på beina. Der tok Andreas dette særdeles flotte bildet av meg som spiser godiskule.

 

Når det gjelder rommene, så var det noen som delte rom, noen som hadde enerom, og alle rommene hadde eget bad. Vi trivdes veldig godt på rommet vårt, og jeg var spesielt begeistra for de gode putene og at senga var ei slik elektrisk ei som jeg kunne stille inn som jeg ville. Ikke feil! På naborommet lå det faktisk ei dame som jeg allerede hadde som venn på facebook, som jeg har snakka litt med via ei av fibromyalgigruppene jeg er med i. Kjempekoselig å få treffe henne, og morsomt at vi havna på samme oppholdet! :)

 

Slik så rommet vårt ut. Andreas måtte sove på sofaen, mens jeg okkuperte senga.

 


...Og slik så badet vårt ut. Det blei på magisk vis vaska hver dag. Tenk om det hadde vært sånn hjemme også?

 

For min del så lærte jeg ikke så mye rent faglig, fordi jeg allerede har lest meg til så mye selv. Jeg var jo også med på et mestringskurs via smertepoliklinikken på Ahus for et drøyt år siden, så jeg snappa opp en del der. Allikevel lærte jeg litt mer om meg selv, og jeg føler at jeg har hatt utrolig stort utbytte av å være med på dette oppholdet. Jeg synes også at undervisninga stort sett var veldig god og relevant, og selv om jeg har hørt mye før, er det alltid godt å få en oppfriskning. I tillegg til "foredragene" hadde vi også noen oppgaver innimellom, og det synes jeg er veldig spennende og lærerikt. Det tvinger en til å tenke på ting en kanskje ikke er så bevisst på til daglig, og dessuten får en høre andres tanker og erfaringer. Kjempeflott!

Oppholdet blei også en eneste stor spiseorgie for min del. Det var frokost, fruktpause, lunsj, middag og kveldsmat, i tillegg til at vi hadde tilgang på frisk frukt, kaffe og te døgnet rundt. De uten allergier/intoleranser hadde også tilgang på brød og pålegg døgnet rundt. Ingen fare for å sulte ihjel, med andre ord! Jeg var ikke helt imponert over et par av middagene de serverte meg, hvor de kun hadde fjerna det jeg ikke tålte uten å legge til noe jeg tåler, men bortsett fra et par måltider, så synes jeg maten var bra og jeg sto aldri i fare for å sulte ihjel. Jeg har vel aldri spist så mye mat i hele mitt liv, så enda på visa var at jeg la på meg to kilo på fem dager. Det er et kompliment til sykehusmaten, dere! ;) Nå som jeg er hjemme igjen og må lage maten min sjøl, holder jeg på å sulte ihjel. Hehehe.

 

Slik så menyen ut. Jeg fikk riktignok litt annen mat, men det var relativt likt. Jeg fikk rein fisk istedenfor seikarbonader og vegetarburgere istedenfor vegetarlasagne.

 

På onsdagen hadde vi fri på ettermiddagen, så da dro vi ut på Peppes Pizza og spiste. Der blei vi delt opp på to bord, hvor det ene bordet fikk helt ok service, men hvor vi på mitt bord måtte vente i over en halvtime for å i det hele tatt få et glass vann. Vi blei vel ikke så mektig imponerte vi som havna på det bordet, men hyggelig hadde vi det allikevel. Det var deilig å komme seg litt vekk fra sykehuset, selv om det var veldig allright å være der også.

Hver eneste kveld satt vi i dagligstua og skravla og lo, og jeg blei støl i magemusklene og sår i halsen av hele greia. Fra nå av kommer jeg nok til å trekke på smilebåndet hver eneste gang jeg hører ordet "spasmer" og jeg har dessuten lært at "hus er hus". ;) Det er helt utrolig at de har greid å samle en så fantastisk gjeng damer på samme oppholdet, og at vi gikk så godt overens. Jeg er utrolig fornøyd - dette var over all forventning, enda jeg hadde rimelig høye forventninger etter å ha hørt så og si bare positive ting om dette oppholdet fra andre folk på forhånd. :) På fredag var det allerede over, og det var faktisk skikkelig trist å si hadet til alle sammen. Jeg lengter tilbake og håper at vi kan treffes igjen.

 

Slik så dagligstua ut. De flotte damene har jeg sensurert, for jeg tror kanskje det kan bli litt mye for dere på en tirsdagskveld. Hehe, neida - men kanskje de ikke vil bli kjendiser på bloggen min?

 


...Og slik så tekjøkkenet vårt ut. Dette henger på en måte sammen med dagligstua, så her var vi mye.

 

Andreas og jeg vasa litt rundt på Lillehammer mens vi venta på at Renate skulle bli ferdig på skolen, og så fikk hun sitte på med oss (les: meg. Stakkars jenta er vel skrekkslagen enda.) til Hamar. Leeenge siden vi har møttes, så det var koselig å treffes litt, selv om det riktignok ikke blei så lenge denne gangen.

Etter at vi kom hjem, har jeg gjort fint lite. Aktivitetsnivået på Lillehammer var rimelig høyt i forhold til hva jeg er vant til (og rimelig lavt i forhold til hva mange andre er vant til), så jeg er rimelig tappa. Jeg har vært helt nummen og svimmel i flere dager nå, og greier nesten ikke å gå. Det er noe av det rareste jeg har vært med på - jeg pleier ikke å bli sånn vanligvis. Det går ganske fint så lenge jeg ligger eller sitter, men så fort jeg reiser meg blir jeg helt kraftløs, mister balansen og har problemer med å holde meg oppreist. Jeg følte at jeg ikke landa helt før i dag, så i dag har vært den verste dagen så langt. Heldigvis har jeg ikke så mye smerter, jeg er bare sliten og har dette problemet med nummenhet og kraftløshet. Håper det verste er over til i morra, for da må jeg nemlig komme meg til fysioterapauten for egen maskin. Jaja - i verste fall får jeg krabbe!

 


Denne hang på korktavla, og jeg tror nok ikke jeg var den eneste som kjente meg litt igjen. Hehe. ;)

En guide til å forstå fibromyalgiforskning.

Bailey Farstad, ei kjempeflink dame som jeg har blitt kjent med gjennom fibromyalgi-nettverket på facebook, har laga en veldig fin guide som forteller mye om hva fibromyalgi er. Denne guiden er basert på forskning, men er gjort lett forståelig for oss vanlige dødlige. ;) Aina Yvonne Kehus Sivertsen har vært så snill å oversette den til norsk. Den er virkelig kjempefin, og jeg har allerede delt den med flere av mine behandlere. Nå har tiden kommet for å dele den med dere.

Guiden har i dag blitt delt på nettsiden til Norges Fibromyalgi Forbund (NFF), og NFFs fagråd vurderer den som meget god. Endelig kan det se ut som om at NFF begynner å akseptere FM som en nevrologisk sykdom, og vi håper at det vil presse helsevesenet til å komme med ny informasjon og behandlingsmetoder som er vitenskapelig bevist å hjelpe oss. I Norge har vi nemlig ikke det samme behandlingstilbudet som i mange andre land mot denne sykdommen, og vi har heller ikke tilgang på de samme medikamentene.

Denne guiden bør absolutt leses av alle som har fibromyalgi, alle som behandler fibromyalgi og ikke minst: alle som kjenner noen med fibromyalgi. Jeg håper at alle som kjenner meg vil ta seg tid til å lese denne guiden - det betyr veldig mye for meg.

Du kan laste ned guiden på norsk HER eller på engelsk HER. Del gjerne videre!

 

Lærings- og mestringsopphold på Revmatismesykehuset på Lillehammer.

I dag fikk jeg, etter ca. 2,5 års ventetid, endelig innkalling til lærings- og mestringsopphold Revmatismesykehuset på Lillehammer. Jeg er også en av de heldige som får ha med meg samboeren min dit. Det er jeg veldig glad for, for jeg tror det kan bli noen utfordrende dager. Det blir et betydelig høyere aktivitetsnivå enn jeg er vant til, lange dager og dessuten ikke på langt nær så mye tid aleine som jeg pleier å ha. Oppholdet varer fra søndag til fredag, og jeg skal dit i begynnelsen av mars. Jeg er fryktelig spent, og håper inderlig at jeg får godt utbytte av å være med på dette.

Nå er det bare å begynne å spare penger til å betale for herligheten, og å forberede meg mentalt. Jeg får vel også prøve å ikke kjøre meg sjøl i grøfta før oppholdet, og heller prøve å øke aktivitetsnivået sakte, men sikkert, slik at ikke kroppen får sjokk. Hehe. :)

Foreløbig ser timeplanen slik ut:

 



Noen som har vært her før? Eventuelt andre steder? Hvordan var det?

Slik er det, og dette kan DU gjøre for å hjelpe!

Tidligere i kveld leste jeg noen ord som ei flott dame delte på facebooksiden "Pårørende til Fibromyalgi og ME/CFS rammede Norge". Jeg synes disse ordene var så treffende og vil gjerne at de skal nå ut til flest mulig, så jeg bestemte meg for å poste dem her på bloggen min. Jeg har lagt til noen småting her og der, men ellers har jeg skrevet rett av - så dette er ikke mine ord, men kunne like gjerne vært det. Jeg kjenner meg så godt igjen.

 

Problemer som finnes hos oss med fibromyalgi:
♦ Kronisk, vedvarende smerte i hele kroppen som flytter seg og varierer fra dag til dag.
♦ Mister lett konsentrasjonen, mister ord, er glemsk og kan ha vanskligheter med kortidsminnet.
♦ Unormalt trett, trettheten kommer gjerne plutselig, og kan sette en stopper for det meste.
♦ Kan bli nedtrykt og deprimert, få dårlig selvtillit og blir lett nervøs, irritert eller ufordragelig.
♦ Klarer ikke lenger være "som før".
♦ Får lett urinveisproblemer.
♦ Søvnforstyrrelser, sover for mye eller for lite, våkner ofte om natten, våkner sjeldent uthvilt.
♦ Kraftløshet inntreffer plutselig og uten forvarsel, musklene blir slitne, selv av liten belastning.
♦ Blir lett stresset, selv helt uten grunn.
♦ Svimmelhet kommer plutselig. Føler seg uvel, ligner på sjøsyke. Hodepine og dovner bort i deler av kroppen.
♦ Smerten og ømheten kjennes helt ut på huden.
♦ Makteløshet og sorg over å ikke bli trodd. Uforstand øker smerten.
♦ Kan miste lysten på sex. Selv dette kan komme plutselig.
♦ Dårlig utholdenhet. For eksempel å gå, stå, og sitte stille for lenge, og å utføre gjentatte bevegelser kan være vanskelig eller umulig.
♦ Stivhet og opphovning, særlig rundt leddene. Er verst om morgenen. Vondt i kjevene (biter tennene sammen).
♦ Kan plutselig irriteres av sterke lukter som matlukt og parfymer. Pusteproblemer og hjerteklapp.
♦ Forverring ved værforandring, særlig ved kulde og fukt.
♦ Vil gjerne være sosial og omgås andre, men orker ikke bestandig, og må da takke nei i siste liten.
♦ For det meste er jeg glad, positiv og ambisiøs. Jeg liker å "piffe" meg opp og treffe folk. Ofte ser jeg MYE kvikkere ut enn jeg er, fordi jeg ikke vil fremstå som syk.
♦ Jeg lider av å ikke orke så mye som før, og av å møte en uforstående omgivelse. Det er vanskelig å bli betraktet som lat og innbilt syk. "Hypokonder" eller "ta deg sammen" er ikke hyggelige kommentarer å få.
♦ Smertene og plagene er der om man er tykk eller tynn.
♦ Min sykdom synes ikke utenpå, derfor er det vanskelig for mange å akseptere at jeg er syk.
♦ Smertene finnes der hele tiden, og gjør meg til en viss grad handikappet.

 

Hva du kan gjøre for å gjøre det lettere for oss:
♦ Stryk meg gjerne, men dunk meg ikke i ryggen.
♦ Aksepter at jeg iblandt må si nei!
♦ La meg si at jeg orker ikke mer i dag. Jeg må få hvile.
♦ La oss nyte selv de små stundene sammen!
♦ Ta til deg mine bra sider, og ha forståelse for de dårlige! Fremdeles kan jeg jo ganske mye!
♦ Ta gjerne komtakt med meg, spør meg, og jeg skal forklare hvordan jeg har det!
♦ Hjelp meg å ta vare på de gode dagene, det positive i hverdagen, og aksepter meg som jeg er!
♦ ELSK MEG NÅR JEG ER SOM VERST, DET ER DA JEG BEHØVER DET MEST!

 

Englene på smerteklinikken redder jula.

Dere husker kanskje at jeg var en smule frustrert for et par uker sida, da jeg ikke fikk ny botoxbehandling (triggerpunktinjeksjoner) til avtalt tid? Et par dager etter at jeg hadde blogga om det, fikk jeg innkalling i posten med ny time: 21.12.2011. Ærlig talt, så tenkte jeg noe så positivt som "Det var den jula". Den første gangen jeg fikk det, tok det nemlig ei ukes tid før jeg fikk full effekt, og i tillegg blir jeg så sliten av å ha så vondt, så det tar jo litt tid å komme seg til hektene igjen også. Jeg så for meg jula aleine i et mørkt rom - og det er ikke en oppmuntrende tanke.

Torsdag i forrige uke, var jeg på smerteklinikken på kontroll hos legen min, og da sa hun at jeg kunne få botox nå, men at jeg da måtte greie meg uten i desember. Jeg tenkte som så, at tida fram til jul er viktigere for meg å få med meg enn tida etter jul, så det var ikke et vanskelig valg: Selvfølgelig valgte jeg å få botox nå! Jeg blei så glad at jeg kunne jubla høyt - men modererte meg og jubla i det stille istedenfor. ;)

Jeg fikk 10-15 injeksjoner her og der (i ansikt, nakke og skuldre), og fikk beskjed om at hva det enn er som stresser meg så innmari, så må jeg finne ut av det, gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med, akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med og tilgi meg selv. Vel - jeg gjør så godt jeg kan, men det er altså mye lettere sagt enn gjort. Da jeg skulle til å gå, fikk jeg beskjed om å beholde den timen i desember allikevel, fordi hun mente at jeg trengte mer. Så da er jula redda!

Det er akkurat ei uke siden jeg fikk injeksjonene nå, men jeg har fortsatt vondt i skuldre, nakke og hode. Det kommer nok mye av at min kjære fysioterapaut mishandla meg på tirsdag og satte i gang et sirkus uten like baki der. Jeg er litt bedre i dag enn i går, så jeg krysser fingrene for at det han satte i gang roer seg litt snart, sånn at jeg kan tenke klart igjen. Hehe. ;)

I dag er det forresten bare en måned til julaften, og jeg gleder meg vilt. Jeg elsker jul. ♥

 

Bildet er lånt HER.

Noen ord om vellykkethet.

Det er nok ingen hemmelighet at jeg ofte føler meg mislykka når jeg ikke greier alt jeg skulle ønske at jeg greide. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har store ambisjoner når det gjelder hva jeg ønsker å greie. Når det er en utfordring å gjøre ting som de fleste seksåringer greier helt fint - som å kle på seg selv, føre en samtale eller å bli med i butikken, så blir nederlagene mange. Når spriket mellom ambisjoner og ressurser blir for stort, er det ofte lettere å se de tingene en ikke greier, fremfor de tingene en greier - uansett hvor positiv en prøver å være.

Da jeg gikk for å hente posten i dag, slo en strålende tanke ned i hodet mitt, og jeg skulle ønske at jeg greide å tenke slik hver eneste dag:

Å være et vellykket menneske, handler ikke om å greie alt. Det handler om å greie noe. Det dreier seg heller ikke om å gjøre alt perfekt - det handler om å gjøre så godt man kan! ;)

Med de ordene i hodet, skal jeg nå fortsette å forberede meg til timen jeg har på sykehuset i dag, og etterpå skal jeg benytte meg av den svært lite anbefalte "push & crash"-metoden for å greie å delta på førjulsmessa på lørdag.

 

Bildet har jeg lånt HER.

Jeg får ikke den hjelpa jeg trenger.

I dag er jeg trist og frustrert, og jeg føler for å dele det med dere. Husker dere at jeg fikk min første botox-behandling på smertepoliklinikken i august? Hvor de satte injeksjoner i panna, kjevene, nakken og en bak den ene skulderen? Jeg blei lova ny behandling igjen i oktober.

Botox-behandlinga viste seg å være svært effektiv, og hodepinen har blitt kraftig redusert. Det har også antall timer aleine i et mørkt, stille og kjølig rom blitt.

Jeg har venta og venta på ny innkalling, men den har aldri kommet. I dag ringte samboeren min til sykehuset for meg, for å høre om de hadde glemt meg. Da fikk han beskjed om at jeg sto på venteliste, men at de ikke ante hvor lang tid det kom til å ta før jeg får komme inn til ny behandling. De skulle snakke med legen - og hun er ikke tilbake før i neste uke! =(

Den siste uka har jeg fått mer og mer vondt i hodet for hver dag, og nå kjennes det ut som om jeg har en pinne inn i tinningen, et stramt tau rundt hjernen og som om noen prøver å dra øynene mine inn i skallen. Bak i nakken og i skuldrene er det stramt som fy, og jeg merker at det kan bli mange timer aleine i et mørkt rom framover om ikke noe skjer.

Det er så frustrerende å vite at det er helt unødvendig at jeg skal ha det sånn, siden det finnes noe som hjelper og som er veldig effektivt. Jeg hadde ikke trengt å kaste bort mange dager av livet mitt på å ha så intenst vondt i hodet - det er helt unødvendig. Jeg har vært så glad, så glad for å slippe å ha så vondt i hodet. Selv om det riktignok ikke har hjulpet på resten av kroppen og på utmattelsen, så følte jeg at dette var et skritt i riktig retning.

HVORFOR FÅR IKKE VI SYKE DEN HJELPA VI TRENGER!?!? Er det virkelig bedre å bruke pengene på å gi oss trygd i år etter år, enn på å få oss friske? Er vi virkelig så korttenkte i verdens rikeste land?

...Slik er det å være meg. Bildet er lånt HER.

You never know...



Jeg sleit meg totalt ut i forrige uke, og har vært helt ødelagt etter det. Allikevel angrer jeg ikke på de anstrengelsene som gjorde at jeg blei så dårlig, for de føltes helt nødvendige. Nå er jeg på bedringens vei igjen, og jeg har tenkt å bare ta det helt rolig hele denne uka for å komme meg til hektene igjen. Jeg orker ikke å skrive så mye akkurat nå, men jeg vil gjerne si ifra at jeg til tross for utmattelsen har det bare bra. :) Jeg savner dere! ♥

Ambivalens.

De siste ukene har jeg følt meg som et motstykke av meg selv. Jeg føler at jeg står på to ytterkanter av en skala, på en og samme tid. Det er som om jeg har blitt delt i to og har fått pålimt to magneter som motarbeider hverandre på hver sin bit av meg. Alt føles så himla snålt og motstridende. Ingenting passer sammen, og min vanligvis så logiske tankemåte kommer til kort. Jeg veit ikke om jeg skal tørre å si noe, eller om jeg bare skal holde kjeft til jeg finner ut hvem jeg er og hvorfor, men å holde kjeft har nå aldri vært min sterkeste side, så: Bær over med meg de neste par avsnittene - jeg velger å spare det beste til slutt. Dette innlegget er ganske langt, så om du ikke orker å lese alt, anbefaler jeg deg å lese ett av de fire neste avsnittene, ett av de fire neste der igjen, og så det nederste.

 

 

Ærlig talt, jeg har det helt forjævlig for tida. "Alt" er tungt. Kroppen vil ingenting, og i hodet skvulper det seig og klissete grøt sammen med tung og disig tåke som jeg ikke riktig får oversikt over. Jeg føler meg udugelig, jeg ligger i bakevja med alt og jeg har ikke kontroll eller oversikt på noe som helst. Jeg får det ene slaget i trynet etter det andre, og å ta en time-out eller å besvime er rett og slett ikke et alternativ. Det er som om jeg er fanga i en evig boksekamp innelåst i et trangt rom, og ikke har armer å beskytte meg med. Jeg har heller ikke øyne så jeg kan se hvor slagene kommer fra, og for hvert slag er det som om jeg stadig mister flere hjerneceller...

Jeg er dritt lei av forståsegpåere som liker å tro at de veit alt om meg, om livet mitt, om hva som skjer i kroppen min og hva som skjer i hodet mitt, og som har en mening om alt jeg gjør og ikke gjør, og alt jeg kanskje burde ha gjort. Jeg er lei av folk som krever og krever uten å gi noe tilbake som jeg faktisk har glede og nytte av. Jeg er lei av folk som mener at jeg blir frisk om bare jeg vil det nok, og som tror at bare jeg tenker positivt, så blir alt så himla bra. Jeg er lei av at jeg faktisk er en av de sistenevnte folka opp til flere ganger i løpet av en dag. Jeg er lei av folk som tror at jeg helt frivillig utsetter meg for den ene ubehageligheten etter den andre, bare for å slippe å jobbe. Jeg er lei av at jeg ikke greier å være slik som jeg vil være, og jeg skammer meg så dypt og inderlig over slik det har blitt, selv om jeg føler jeg har gjort alt i min makt for å forhindre det (og senere forandre det).

Jeg er trøtt av å leve som jeg gjør, jeg er trøtt av å blottlegge både kropp og sjel og mere til for den ene etter den andre i håp om forståelse, velvilje og en bedre fremtid. Jeg er trøtt av å måtte forsvare meg, av å forklare meg, av å ikke bli trodd og av å ikke bli tatt på alvor - særlig av noen av de menneskene jeg trodde jeg kunne stole på, de menneskene jeg trodde ville prøve å forstå. Jeg er trøtt av å ikke nå de målene jeg setter meg, enda så små og overkommelige jeg prøver å gjøre dem. Jeg er trøtt av at å være meg selv, aldri er bra nok, og at jeg aldri helt strekker til. Jeg er trøtt av at jeg sjelden finner de riktige ordene, slik at tankegrøten må bli værende inne i hodet - eller enda verre: at tankegrøten kommer helt feil ut, og etterlater en enda større, seigere smørje i hodet.

Jeg er trøtt av at jeg hele tiden forventes å vite alt om "hvorfor", "hva", "når" og "hvordan", og at jeg må ha stålkontroll på hva alle de ulike legene og behandlerne synser og mener og tenker og gjør. Jeg er trøtt av å snakke om barndommen min og samlivet mitt som et ledd i en behandling av et smertesyndrom. Jeg er trøtt av å hele tiden måtte prioritere, og sjelden ha muligheten til å prioritere de tingene jeg aller helst vil. Jeg er trøtt av at jeg må hvile før og etter alle møter og avtaler med andre mennesker, venner som behandlere, familie som kassadamer. Jeg er trøtt av å ikke ha noe å ha på meg fordi jeg ikke har orka å vaske tøy de siste to ukene, og av å ligge våken halve natta fordi jeg ikke greier å slutte å tenke på alt jeg skulle ha gjort som jeg ikke har vært i stand til å gjøre.

 

 

Samtidig, så har jeg det faktisk himla bra for tida. Så bra at jeg noen ganger bare må juble litt, helt ut av det blå. Jeg føler meg sterk og flott, og jeg er stolt av de tingene jeg faktisk får til. Jeg er stolt av at jeg kommer meg opp av senga hver dag, om ikke annet så jeg får flytta meg over til sofaen. Jeg er stolt av at jeg er den jeg er. Jeg er stolt av at jeg er så flink til å få pengene til å strekke til, og at jeg er en omsorgsfull og ansvarsbevisst person. Jeg er stolt av at jeg greier å komme meg til behandlingene mine, selv om det til tider krever både svette, blod og tårer - bokstavelig talt. Jeg er stolt av at jeg er så nysgjerrig av natur, for det gjør meg lærevillig, ydmyk og villig til å se en sak fra flere sider enn bare min egen. Jeg er stolt av at jeg har greid å legge om kostholdet mitt helt på egenhånd, og at jeg greier å gå forbi ostedisken gang på gang uten å sprekke - selv om ost er noe av det beste jeg veit om.

Jeg er superglad for de fine folkene og tingene i livet mitt, sånn som kjæresten min, kattene mine, familien min og vennene mine. Jeg er glad for alle kuene jeg har fått av folk som bryr seg om meg, og for at det finnes så mye vakkert her i verden. Jeg er glad for brevpapir, fargerike perler og varme tøfler. Jeg er glad for at det finnes rå sjokolade og jordbær og te, og jeg nyter livet i fulle åndedrag så ofte som jeg greier. Jeg er glad for at jeg har sex oftere enn jeg feirer julaften (enda så glad jeg er i jul!), og jeg er glad for at jeg ikke er for tjukk til regntøyet mitt lenger. Jeg er glad for at jeg valgte å danse og le i regnet i sommer, og jeg er glad for venninner og klovnevenner som ringer helt uventa og ut av det blå. Jeg er glad for de standhaftige menneskene som aldri gir meg opp. Jeg er glad for at jeg fortsatt er i stand til å kjenne den kriblende følelsen av glede og forventning i hele kroppen, og for at jeg fortsatt kan få sommerfugler i magen når jeg kikker på mannen jeg har vært kjæreste med i åtte år, sju måneder, ei uke og to dager. Mannen som faktisk bare var en gutt første gangen han fortalte meg at han elska meg, og som fortsatt behandler meg som ei gudinne og forteller fine ting om meg til folk jeg aldri har møtt.

Jeg er takknemlig for at jeg har evnen til å føle meg lykkelig selv på en dårlig dag, og for at jeg har selvinnsikt nok til å innse at det alltid finnes minst en god og en dårlig måte å gjennomføre dagen på - på den måten blir ikke dårlige dager nødvendigvis så dårlige, og de gode dagene kan bli enda bedre. Jeg er takknemlig for at jeg noen ganger greier å tillate meg selv å være menneskelig med feil og mangler, og at jeg noen ganger greier å godta at det som er, det er. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk kan savne de tingene jeg savner - det betyr i det minste at jeg har fått oppleve dem. Jeg er glad for at jeg greier å gi av meg selv og dele energien min med andre mennesker de dagene jeg er så heldig å føle meg bra, og jeg er glad for at jeg endelig har innsett at rosa faktisk er en ganske fin farge.

Jeg smiler og ler så ofte jeg kan, og jeg kjenner at jeg kan akkurat det mye oftere nå enn for et halvt år siden. Jeg prater med engasjement og iver de dagene jeg greier, og jeg husker å fortelle kjæresten min at jeg elsker han hver dag. Jeg synger som ei kråke hver gang vi kjører bil litt lenger enn til Aursmoen og blir glad av det, og jeg gleder meg alltid til posten kommer selv om jeg får mye mer reklame enn jeg får brev og pakker. Jeg småprater med fremmede jeg treffer rundt omkring så ofte jeg kan, og jeg synes livet er herlig når jeg kan tenne levende lys, drikke te og tenke på livets undere. Jeg lukter på ting som lukter godt hver dag, som nykverna kaffebønner, frisk luft eller fraværet av mannens sure sokker på soveromsgulvet. Jeg får tårer i øynene når jeg ser litt ekstra på de herlige, superskjønne pusekattene våre, og jeg synes livet er magisk når et rådyr kikker på meg fra jordet bak huset eller en mår spretter over veien akkurat når jeg kikker ut av vinduet. Jeg nøler ikke med å gi noen en klem hvis jeg tror de blir glad for den, og jeg elsker å drømme om at jeg en vakker dag får et bad med badekar.

 

 

Jeg veit i grunn ikke helt hvor jeg vil med alt dette, men jeg føler at det må ut, og jeg føler at det må ut nå, før jeg glemmer at livet aldri er bare dårlig, uansett hvor kronglete veiene kan være og uansett hvor mange gatelykter som mangler ei velfungerende lyspære. Livet er aldri bare dårlig, det er alltid noe som er himla bra. Det trenger ikke alltid å være noe stort og komplisert, og en trenger ikke alltid å være flink for å fortjene det.

Jan Thomas og jeg.

Jan Thomas og jeg har to ting til felles: Vi bruker botox, og vi liker yngre menn! ...Men der tror jeg også at det stopper.

Uansett, i går fikk jeg min første botoxbehandling på smertepoliklinikken. Vi var tre pasienter på samme rom, og vi fikk hver vår seng med hvite gardiner rundt. Jeg fikk (heldigvis) mine sprøyter først. I utgangspunktet blei jeg satt opp til botoxbehandling på grunn av de vonde skuldrene mine, men da jeg kom dit i går, blei ikke skuldrene fokusert på i det hele tatt. Det blei derimot hodet! Så jeg fikk tre injeksjoner i panna, en i hver kjeve og en på hver side høyt oppi nakken. Jeg bare "eeeh, men hva med skuldrene mine?", og da sa den samme legen som hadde bestemt at jeg skulle ha botox på grunn av skuldrene noe sånt som "det er så diffust", og så satte hun en injeksjon bak den ene skulderen også, og det var det.

Det er jo kjempefint at de ikke vil at jeg skal ha vondt i hodet, men jeg kan ikke si at jeg skjønner så skrekkelig mye av at skuldrene mine plutselig var "diffuse". Uansett, åtte injeksjoner med botox blei satt, og så var det bare å komme seg hjem igjen og krysse fingrene for at nervegifta har noe for seg. Skal tilbake i oktober for å få mer!

 

Jeg følte meg litt slik. Bildet er lånt på We♥it, HER.

PS! Tusen takk for alle fine kommentarer i det siste, slikt gjør meg kjempeglad!
Jeg svarer så fort energien tillater det. :)

Hurra! Gode nyheter!

Da jeg var på smerteklinikken 6. juni, fikk jeg henvisning til både vanlig fysioterapaut og psykomotoriker. Jeg ringte rundt for å forhøre meg litt, og fikk vite at det er tre måneders ventetid hos fysioterapauten, og hold dere fast: HALVANNET ÅRS (!!!) ventetid hos psykomotorikeren! Jeg satte meg opp på liste, og sukka oppgitt over ventetida en del ganger de neste dagene.

I tillegg dro jeg meg i håret av frustrasjon fordi jeg faktisk fikk henvisning til psykomotoriker i 2009 også, men blei tilbudt timer hos vanlig fysioterapaut enn så lenge på grunn av den lange ventetida. Jeg takka ja til tilbudet, men hadde dessverre ikke noe utbytte av det, så jeg avslutta behandlinga. Da fortalte fysioterapauten min at de trakk henvisninga mi, og jeg trodde jeg blei tatt av lista for psykomotoriker også. Dette er litt over halvannet år siden.

På fredag i forrige uke ringte telefonen min, og jeg stussa da jeg så at det sto "Aurskog fysikalske institutt" på skjermen min - jeg hadde ikke venta å få noen telefon derfra de nærmeste 18 månedene... Jeg blei veldig glad da jeg oppdaga at det faktisk var psykomotorikeren som ringte meg, for å fortelle meg at nå hadde jeg stått på venteliste fryktelig lenge, og at nå var det endelig min tur! Kunne jeg komme på mandag?

Herlighet, jeg kan nesten ikke tro det! Jeg er hoppende glad for at jeg slipper å vente i halvannet år til, og er spent på hvordan dette går. Jeg har aldri vært hos psykomotoriker før, så jeg veit ikke så mye om det. Første timen min er nå i ettermiddag, så nå må jeg snart løpe om jeg skal rekke den. :)

Tusen takk for alle fine kommentarer! Jeg svarer så fort jeg har tid og energi. Jeg er temmelig pumpa etter lørdagens utskeielser og har en (litt for) travel uke foran meg, men jeg skal prøve å poppe innom her i ny og ne. ;)

Bildet er lånt HER.

Møtet i går.

Jeg ville bare titte innom bloggen litt for å fortelle at møtet i går gikk kjempefint. Skravla mi gikk i ett sett, så stakkars Dina blei stuck her i nesten halvannen time, og fikk det nok travelt til den neste avtalen sin. Hun fikk en utskrift av loggen jeg har skrevet de siste par ukene, og nå skal hun skrive et brev som skal sendes til legen min, om hvordan det har gått med meg hos Norasonde og slik.

Jeg har i grunn ikke så mye mer å si om møtet, for det var i grunn mest jeg som snakka. Slagordet til Norasonde er "Vi bringer folk videre", og det er det de har tenkt å gjøre med meg fremover også. De fikk ikke brakt meg tilbake i jobb enda, så nå skal de hjelpe meg videre inn i behandling og oppfølging som er riktig for meg - så kanskje jeg kommer et skritt videre på veien mot en friskere hverdag.

 

Bildet er lånt fra We♥it, HER.

Slik går det med meg. :)

Mandag for åtte dager siden, tok jeg med meg Andreas da jeg skulle til konsultasjon på smerteklinikken. Det er godt å ha han med seg til legen en gang i blant, så blir han litt oppdatert han også, og ikke bare hører alt ifra meg. I tillegg tar legene seg gjerne litt bedre tid til å forklare ting når jeg har noen med meg, så det kan være en fordel på mange måter.

Legetimen på mandag gikk i alle fall veldig bra. Jeg fikk høre "Huff, hva skal jeg gjøre med deg, barnet mitt?" og fikk beskjed om å begynne å puste ut. Jeg fikk henvisning både til fysioterapaut og psykomotoriker, og i tillegg skal jeg få noen timer hos fysioterapauten på smerteklinikken mens jeg venter. De skal også prøve å behandle meg med botox, siden skuldrene mine er så stive. Jeg er spent på å prøve, og håper at det hjelper. Jeg fikk også et par digre sprøyter banka inn i skuldrene mine da jeg var der - Andreas gjorde store øyne, og skjønte plutselig litt bedre hvorfor jeg sier at det er vondt.

Etter at jeg hadde fått sprøyter, henta vi ut noen nye medisiner jeg skal prøve ut, og så kjørte vi hjem. Jeg fikk mer og mer vondt i løpet av dagen på grunn av sprøytene, og smertene satt i et par-tre dager før de ga seg. Nå er skuldrene litt bedre enn de var før jeg fikk sprøytene. :)

De nye medisinene jeg har fått heter Atarax, og er noe jeg skal ta en gang i blant i tillegg til Circadin, når jeg trenger litt ekstra å sove på for å komme meg litt ovenpå igjen. Jeg prøvde dem i tre dager denne uka, og det førte til ei rimelig tåkefull uke for min del. Totalt i koma, døgnet rundt. Jeg kom heldigvis fort tilbake til virkeligheten da jeg slutta å ta dem, så jeg tror de kommer til å fungere slik som legen tenke at de skulle. Noen ganger er det rett og slett nødvendig å putte seg selv litt i koma for å takle smertene og greie å senke skuldrene og få seg litt søvn når det står på som verst. Jeg liker veldig dårlig å være så sløv og fjern, så jeg er glad for at jeg slipper å bruke dem hele tida.

Først på fredag var jeg oppegående nok til at jeg greide å ringe litt rundt for å finne meg fysioterapaut og psykomotoriker. Jeg fant begge deler, men må belage meg på en del ventetid. Tre måneder hos fysioterapauten og hele HALVANNET ÅR hos psykomotorikeren. Herre Gud, det er ikke rart at det er mange på trygd i det landet her, når det skal være så fordømt vanskelig å få behandling. Men, men, jeg er i alle fall glad for at jeg er en av de heldige som faktisk får hjelp, selv om det tar skrekkelig lang tid alt sammen.

I dag får jeg hjemmebesøk av Dina, saksbehandleren min fra Norasonde. Jeg veit ikke helt om jeg gruer meg eller gleder meg mest, men jeg tror nok at det er det siste. Jeg synes Dina er ei herlig dame som det er lett å snakke med, men samtidig så er det en terskel for meg å ta "en del av systemet" inn i hjemmet mitt, selv om dette er den delen av systemet som er på "min side". Uansett tror jeg det blir godt å ha et møte i dag, så kanskje jeg blir litt mindre stressa av tanken "Hva skjer nå?". Det er også ganske deilig at hun kommer hit, slik at jeg slipper å bruke en halv dag og alt jeg har av krefter på å reise til Bjørkelangen og tilbake.

Ellers så har jeg det ganske bra for tida, selv om kroppen min tydeligvis har bestemt seg for å slå seg helt vrang. Jeg har mye smerter og er mye sliten og stressa, men allikevel har jeg det generelt ganske bra psykisk. Andreas og jeg svever på en rosa sky og er på ny besatt av hverandre - og det er fantastisk at det går an å ha det så herlig sammen etter snart åtte og et halvt år. I tillegg er kattene våre så skjønne at jeg har tårer i øynene flere ganger om dagen, og det er så herlig å bare være til noen ganger at jeg kan ikke annet enn å sukke tilfreds. Noen dager er riktignok tøffere enn andre, men jeg prøver å holde motet oppe og komme meg gjennom alt som er vanskelig med skinnet (og sinnet) i behold.

Takk for at dere er til, og for at dere er så tålmodige med meg. ♥

 

Bildet er lånt på We♥it, HER.


Ny runde med usikkerhet.

Jeg har hatt så godt som null energi den siste uka, så jeg har ikke orka å blogge noe særlig. Den lille energien jeg har hatt, har jeg prøvd å bruke til å få unna ting som må gjøres her hjemme.

Tirsdag i forrige uke hadde jeg en samtale med saksbehandleren min i Norasonde. Vi skulle egentlig finne ut hvilken avdeling jeg skulle jobbe på der mens de utreda arbeidsevnen min, men etter å ha snakka sammen fant vi ut at jeg rett og slett ikke har noen arbeidsevne de kan måle enda. Jeg er fortsatt såpass dårlig at jeg trenger å være i rehabilitering, og er ikke i stand til å komme ut i jobb helt enda.

På en måte var det som å få et slag i trynet, for jeg ville virkelig at dette skulle fungere. Jeg er så lei av å gå hjemme aleine dag inn og dag ut, og jeg er så lei av å føle meg ubrukelig. Jeg er lei av at livet løper ifra meg, mens jeg står på stedet hvil. Jeg er lei av å måtte være avhengig av alle andre for å greie meg, og jeg er lei av å ha så liten makt over mitt eget liv.

På den annen side ser jeg at det var en riktig avgjørelse å ta. Jeg har vært så sliten etter noen få timer på Norasonde at jeg har grått av frustrasjon, og jeg har hatt mye mer vondt i kroppen enn tidligere. Jeg har ikke orka å gjøre noe som helst hjemme, og selv om jeg i utgangspunktet prøver å holde meg unna, har forbruket av smertestillende også økt. Nå har jeg gått hjemme i over ei uke, og jeg er fortsatt forferdelig sliten og har mer vondt enn til vanlig. Jeg håper det snur snart nå.

Jeg veit ikke helt hva som skjer herfra, men jeg er fortsatt i tiltak selv om jeg går hjemme. Jeg må skrive logg hver dag, og ha samtale med saksbehandleren min hver 14. dag. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert, men det går litt tregt her for tida. Jeg begynte med dette innlegget på mandag - nå er det onsdag. So you see. Ha tålmodighet med meg. ♥

 


Bildet er lånt på We♥it, HER.

Jeg lever!

På onsdag begynte jeg på arbeidsavklaring på Norasonde, og etter det har jeg rett og slett ikke orka å blogge noe. Vi begynner klokka ni om morgenen, og det vil heldigvis si at jeg kan ta skolebussen som går gjennom Finstadbru, slik at jeg slipper å gå helt til Aursmoen for å ta bussen derfra. På onsdagen var det først en del info, og så hadde vi individuelle samtaler med lederene for kurset. Jeg var sist, så jeg var ikke hjemme igjen før halv tre den dagen. Bussen hjem er det verre med, så jeg måtte gå fra Aursmoen.

På torsdag var jeg ferdig litt tidligere, så da var jeg hjemme allerede halvt ett, men også denne dagen måtte jeg gå fra Aursmoen. Jeg var så sliten og hadde så vondt at jeg trodde nesten ikke at jeg skulle greie å slepe meg helt hjem, og jeg var helt på gråten. Jeg orka ikke å gjøre noe resten av dagen, og på kvelden hadde jeg en liten "melt down".

På fredagen skulle vi på tur i skogen, og starta ikke før ti, så denne dagen måtte jeg gå til Aursmoen og ta bussen derfra. Heldigvis slapp jeg å gå til dit vi skulle være, slik som de andre deltakerne av kurset måtte. Jeg tror det var ca. tre kilometer hver vei, hvis ikke det var mer, og jeg fikk heldigvis sitte på opp med den ene lederen. Min oppgave blei å henge opp poster som de andre skulle svare på på veien opp. Der oppe var det grilling og slikt, men jeg hadde med egen mat, for pølser i lomper funker dårlig når en ikke tåler melk og gluten, hehe. :) Vi var kjempeheldige med været, og det var en koselig dag. Da vi var ferdige fikk jeg sitte på med den ene lederen helt hjem, så denne dagen var jeg virkelig heldig. Jeg var hjemme litt før to, og orka i grunn ikke så skrekkelig mye etter det.

I går sov jeg til litt over tolv, men kom liksom aldri helt i gang. Jeg var så sliten, at jeg gjorde ikke så mye annet enn å dusje, spise, sitte foran pc'n og se litt TV sammen med Andreas før vi gikk og la oss. Ikke en veldig spennende lørdag med andre ord, men sånn er det. I dag har jeg ikke kommet i gang enda, men jeg håper at jeg orker å gjøre litt mer i dag enn i går. :)

Jeg har i grunn ikke fått noe skikkelig inntrykk av arbeidsavklaringa enda. Hittil har det i hovedsak vært bli-kjent-dager, så vi har ikke kommet skikkelig i gang. Lederne virker i alle fall allrighte, men det virker ikke som om det er så veldig mange andre på kurset som er der av helsemessige årsaker (uten at jeg kan si det sikkert, siden jeg ikke kjenner bakgrunnen til hver enkelt). Det blir spennende å se hvordan det blir framover når vi kommer litt bedre i gang. :)

 

Hjemme etter tur i skogen, og klar for langhelg!

♣

God helg, folkens!

Kurs og arbeidsutprøving.

I morra begynner jeg på kurs på Norasonde. Arbeidsavklaring. Jeg veit fint lite om hva det egentlig innebærer, bortsett fra at det først skal være kurs, og deretter arbeidspraksis. Jeg veit ikke om jeg gruer meg eller gleder meg mest, men akkurat nå kjenner jeg at jeg er temmelig nervøs og har litt vondt i magen. Jeg er veldig spent på hvilke folk som er der, hva som skal skje, og hvilke muligheter vi blir gitt. I tillegg er jeg veldig spent på om kroppen holder.

Etter å ha tatt meg litt vann over hodet da jeg fikk tildelt uvante mengder energi i forrige uke, har jeg de siste tre dagene hatt så vondt i kroppen at jeg nesten ikke har greid å gjøre noen ting. Så langt i dag har jeg ikke engang orka å ta meg frokost eller gå i dusjen - men jeg skal ta meg selv i nakkeskinnet og få det overstått så fort jeg er ferdig med dette innlegget. Jeg trøster meg med at jeg i alle fall forsatt er klarere i hodet enn på lenge, selv om jeg har veldig vondt.

 

Bildet er lånt fra We♥it, HER.

Mamma'n min har alltid sagt at...

"Hvis ikke du har noe positivt å si, så kan du tie stille." ...Og det er nettopp disse kloke ordene som har gjort at jeg har vært temmelig sløv med å oppdatere dere om hvordan det går med meg for tida. Jeg har ikke hatt så mye positivt å meddele, så da har jeg heller holdt ting for meg selv - i det minste fram til nå som jeg har fått ting litt på avstand.

Helt fra rundt juletider har jeg vært i elendig form. Jeg har vært totalt utslitt, har sovet dårlig og har hatt mye vondt. Jeg har ikke orka å være med på noe som helst, og det har ført til at jeg har vært enda mer aleine enn tidligere. Dette er selvfølgelig ikke spesielt heldig, så jeg har ærlig talt hatt det ganske ræva de siste månedene. Ting har bare blitt verre og verre, og jeg trodde at jeg virkelig var på vei utfor stupet og var i ferd med å bli sprø. Jeg har følt meg bittelita, ensom og makteløs.

Misforstå meg rett - jeg har folk rundt meg som bryr seg og stiller opp. Derimot har jeg mista det meste jeg hadde av behandlingstilbud og har ikke hatt noen utenforstående/profesjonell å snakke med de siste månedene, nå som kroppen har vært ekstra kranglete. AAP-perioden min har nærma seg slutten med stormskritt uten at jeg har hatt det minste snev av energi til å i det hele tatt tenke på fremtida, og det har selvfølgelig ført til ekstra stress oppi alt det andre.

Som noen av dere sikkert har fått med dere nå, så fikk jeg nye medisiner (melatonin) for søvnkvaliteten fredag før påske. Hele påska sov jeg bort, og det var i det hele tatt en ganske tøff påske. Jeg hadde gleda meg til å være med på hytta og til å være masse sammen med familien, og så blei nesten ingen ting som planlagt og jeg var veldig mye aleine uten å orke å gjøre noe. Jeg håpa at det skulle gå slik at jeg fikk en mer normal døgnrytme og mer energi når jeg bare fikk sovet ut litt, men samtidig var jeg redd for at ikke disse medisinene skulle fungere heller, og at jeg skulle fortsette å være så forferdelig trøtt og tappa for energi.

Heldigvis viste medisinene seg å virke, og ting gikk slik jeg hadde håpa. Nå har jeg endlig begynt å våkne til igjen. De siste tre-fire dagene har jeg hatt utrolig masse energi i forhold til hva jeg pleier, og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde så mye energi så mange dager i strekk. Ting går selvfølgelig fortsatt tregt for meg i forhold til da jeg var frisk og i bedre form, men det er så utrolig deilig å endelig være litt klarere i hodet og å få til noe. Selv om det ikke er de største tingene, så er det fantastisk.

Denne uka har jeg faktisk fått noe ut av dagen fire dager på rad, og som sagt: Jeg kan ikke huske sist. Etter at jeg blei så sliten etter å ha gått langt på onsdag trodde jeg ikke at jeg skulle orke noe på torsdag, men der tok jeg feil! Jeg kom meg riktignok ikke opp før elleve, men til gjengjeld så rydda jeg hele første etasje (og det var ingen liten jobb!), bretta masse tøy, vaska på badet og laga meg mat fra bunnen av både til frokost og middag. Til sammen hadde jeg 2227 skritt og flere timer stående på beina. I går sto jeg opp halv åtte, gikk helt til legekontoret, hadde time hos legen, handla litt og gikk hjem igjen. I tillegg laga jeg en raw kake for første gang, laga syltetøy, holdt kjøkkenet ryddig og laga middag sammen med Andreas etter at han kom hjem fra jobb. Endte opp med 7130 skritt på telleren.

I dag våkna jeg egentlig klokka sju, men siden jeg skal bort i kveld, tvinga jeg meg selv til å sove et par timer til, så jeg greier å holde meg våken. Jeg merker i hele kroppen at jeg overhodet ikke er vant til et slik tempo lenger - jeg verker i kroppen og er støl i beina. Det gjør meg ikke så mye, for det er bedre å ha vondt fordi jeg har greid noe, enn å ha vondt fordi jeg ikke har greid noe som helst. Vondt har jeg jo uansett, det er bare ulike måter å ha vondt på. I dag har jeg vært på Bjørkelangen og handla litt sammen med Andreas og i kveld skal jeg i bursdag til ei venninne. Jeg er veldig spent - både fordi jeg ikke aner hvor lenge denne energien kommer til å vare (jeg merker at jeg begynner å bli sliten i både hodet og i kroppen), og fordi jeg ikke kjenner en eneste person der utenom venninna mi. Det har aldri pleid å være noe problem for meg tidligere, og er det ikke nå heller, men det blir litt uvant siden jeg ikke har truffet så mye folk det siste året. De sosiale antennene mine er nok litt underernærte og småvisne, hehe. ;)

Vel, jeg ville i grunn bare fortelle dere hvor herlig jeg har det denne uka (jada, jeg er ute av stand til å fatte meg i korthet), og nå må jeg nesten hive meg rundt så jeg rekker å spise litt og gjøre det jeg skal før det blir feiring i kveld!

 

Bildet er lånt på We♥it, HER.

Møte med NAV.

6. mai er det et år siden jeg leverte søknaden min om AAP, og siden perioden varer i ett år i første omgang, var jeg i møte med NAV på onsdag for å se hva vi gjør videre. Jeg er ikke klar til å "greie meg selv" helt enda, så jeg trenger hjelpen deres en stund til. Jeg hadde grua meg en del til møtet, for jeg var usikker på hva utfallet ville bli, men det gikk i grunn ganske fint.

Vi blei enige om at jeg skal starte på kurs og arbeidsavklaring 11. mai, og det vil si at jeg fortsetter med AAP i alle fall i et halvt år til. Først skal jeg delta på et kurs i fire uker, hvor jeg skal lære mer om meg selv og hva jeg vil videre, og deretter blir det arbeidsutprøving. Jeg er kjempespent på hvordan det kommer til å gå. Jeg tror det blir veldig tungt både fysisk og psykisk, for jeg sliter fortsatt en god del med kroppen, og i tillegg har jeg blitt vant til å være mye for meg selv. Når jeg begynner på kurset blir det veldig "rett på", for det er hver dag fra mandag til fredag. Allikevel gleder jeg meg til å komme i gang med noe, for jeg holder på å bli sprø av å bare gå hjemme aleine dag inn og dag ut, uten noe mål og mening. Å ha noe å gå til, enten det er jobb eller skole, er sterkt undervurdert.

 

Bildet er lånt HER.

Ute av drift på ubestemt tid.

Denne t-skjorta hadde nok vært kledelig til meg:

 

Bildet er funnet HER

 

Siden jeg begynte med de nye medisinene på fredag har jeg sovet rundt femten timer i døgnet, og mer eller mindre bare stirra tomt ut i lufta med sviende, tunge øyelokk de resterende ni. Jeg håper at jeg snart har fått tatt igjen den søvnen som jeg har vært så i underskudd av de siste månedene, slik at jeg orker litt mer enn ingenting. 

Nå skal jeg hvile litt mer, slik at jeg kanskje slipper å sovne når jeg har besøk etterpå. :)

Slik gikk legetimen!

I romjula fikk jeg et brev i postkassa, som skapte mye stress og bekymring for meg. Jeg hadde nemlig blitt tildelt ny fastlege, fordi vi hadde fått en ny lege i bygda. Fastlegen som jeg hadde før hadde så innmari mange pasienter at noen måtte over til den nye legen, og jeg var blant de som blei trekt ut. Siden jeg flytta hit for under to år siden, blei dette min 3. fastlege på ca. halvannet år.



Med tanke på hvor lite samarbeidsvillig kroppen min har vært de siste åra, har jeg bretta ut sjela mi for et utall med behandlere og andre mennesker. Bare de siste to årene har jeg vært til tre fastleger, to leger på smertepoliklinikken, en refleksolog, to fysioterapauter, en psykolog, en kiropraktor, en naprapat og en akupunktør. Og så er det jo alle de andre involverte, som arbeidsgivere, studieledere, en rådgiver, et par saksbehandlere på NAV, de som jeg hadde praksisplass hos da jeg måtte gi meg med studiene... I tillegg kommer alle de som har tatt blodprøver av meg, veilederen på treningssenteret, alle de som har gjort undersøkelser på meg på sykehuset og legene på legevakta - de trenger en riktignok ikke å blottlegge sjela si for (stort sett), men en må jo forholde seg til dem allikevel.

 



Det er vel kanskje ikke så overraskende hvis jeg forteller dere at jeg begynner å bli ganske sliten av å måtte blottlegge sjela mi for så mange mennesker. Det er stadig en ny behandler, og stadig en ny person som er nødt til å vite "alt" om meg for at jeg skal kunne komme videre. Før jeg rekker å føle meg trygg på et menneske, forsvinner det, og blir erstatta med et annet. De skal vite alt fra tankene mine til hvordan avføringa mi er, og i tillegg til å analysere alle fysiske funn, analyserer de også alt som blir sagt.

 



I alle fall, så har jeg grua meg fælt til å ha en time hos den nye fastlegen min, så jeg har utsatt det og utsatt det. Det er ikke det at jeg var redd for at han ikke skulle være allright, for det er de jo stort sett, men det var tanken på å måtte begynne helt på nytt hos en ny behandler - nok en gang. Nå kunne jeg ikke utsette det uungåelige lenger, for jeg hadde så mye som sto på lista over ting jeg måtte ta opp, flere resepter som måtte fornyes, og i tillegg trengte jeg en oppdatert legeerklæring til NAV innen jeg skal i møte med dem for å se hva vi skal gjøre videre. AAP-perioden min går jo egentlig ut i begynnelsen av mai.

 



Jeg tilbragte nesten to og en halv time på legekontoret i går, og det var verdt det. Først måtte jeg vente i 40-45 minutter før jeg kunne komme inn, og så brukte jeg en del tid inne hos legen. Så var det inn på prøvetakingsrommet, hvor jeg skulle levere urinprøve og blodprøve. Sistnevnte var lettere tenkt enn gjort. Jeg blei først stukket på innsiden av høyre albue, men der kom det ikke noe blod. Så blei jeg stukket på innsiden av venstre albue, men der kom det heller ikke noe blod. Så blei jeg stukket over høyre håndledd, og der kom det blod, men det kom ikke nok til å fylle alle glassa jeg skulle fylle, så hun stakk meg en gang til på innsiden av høyre albue. Fortsatt ikke noe blod. Til slutt stakk hun med over venstre håndledd, men der kom det heller ikke noe, og da nekta hun å stikke meg flere ganger. Hehe, stakkars damen. Blodårene mine er håløse. Jeg håper i alle fall at de fikk nok blod til å greie å sjekke alt de skulle sjekke. Jeg hadde egentlig tenkt å spørre dem om hva blodtypen min er også, men det får jeg nok heller gjøre en annen gang.



Jeg følte meg mange kilo lettere da jeg kom ut og hadde fått fiksa alt sammen. Den nye legen min var kjempehyggelig, tok meg på alvor og tok seg tid til meg. Jeg hadde bedt om å få en dobbel legetime siden jeg hadde så mange ting å ta opp, og hadde skrevet en mail med ei liste over alle tingene. Den lista hadde han skrevet ut, og han gikk gjennom den punkt for punkt, og alt ordna seg. Blant annet fikk jeg nye medisiner for søvn, og denne gangen fikk jeg endelig melatonin. I natt har jeg sovet godt for første gang på flere måneder, og det var fantastisk! Jeg føler meg ikke uthvilt, men det var godt å få sove skikkelig. Jeg håper det var medisinene som kicka inn, og at jeg kan vente meg flere netter med deilig søvn, og på sikt kanskje mer energi. Den eneste ulempen, er at medisinene var temmelig dyre og ikke på blå resept, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal skvise dem inn i et allerede stramt budsjett, men det må jo bare gå. Hvis ikke søvnen fungerer, er det ikke så mye annet som fungerer heller.

 



Alle bildene er funnet på Google.

Et lite livstegn.

Det er litt stille fra denne kanten om dagen, men her kommer et lite livstegn. Jeg er veldig sliten for tida, så jeg har ikke så mye energi til verken det ene eller det andre, og da blir det dessverre lite blogging. Det er synd, for jeg savner virkelig å være mer aktiv på bloggfronten. Jeg har SÅ mange ideer til innlegg oppe i hodet mitt, men så fort jeg setter meg ned og skal skrive blir det helt blankt, for jeg er så utrolig sliten.

Jeg fikk nye medisiner for å bedre søvnkvaliteten i januar, men dessverre hadde disse negative bivirkninger som gjorde at jeg måtte slutte med dem etter noen få uker. Nå bruker jeg ingenting, og det merkes. Det går ut over absolutt alt, så jeg må virkelig få tatt meg sammen og ta en tur til legen. Jeg hadde egentlig håpa å få ta det med legen på smerteklinikken, men der er pågangen så stor at jeg må stå på venteliste for å få en time, og jeg får ikke time før tidligst i løpet av april. Nå er det jo ikke lenge til april, men om jeg skal vente på denne timen, risikerer jeg å måtte gå slik som dette i en måned til - eller mer, og det orker jeg ikke engang tanken på.

Så, enn så lenge, så håper jeg at dere smører dere med tålmodighet, så skal jeg komme sterkere tilbake så fort kroppen er litt mer samarbeidsvillig igjen. ;)

 

Bildet er lånt HER.

Når ting ikke går som planlagt.

Til tross for krukke-lykke og gode smoothier, hender det at nedturene griper tak i meg og drar meg ned i søla, uten at jeg har krefter til å kjempe imot. I ettermiddag har jeg hatt det slik. Planen var å reise opp for å trene i kveld, men allerede tre timer før det var meninga at Andreas skulle være hjemme, måtte jeg bare gå og legge meg. Da han ringte meg etter to timer under dyna, var jeg kjempedårlig, så jeg innså at jeg måtte droppe treninga. Igjen. Da bestemte han seg for å heller jobbe litt ekstra overtid, og det er jo greit med litt ekstra på konto, men det innebærer også at jeg må være aleine med følelsen av å være misslykka. Noe som kanskje er like greit, så slipper vi at motløsheten min smitter over på min kjære. ♥

Nå skal jeg bare prøve å hvile og prøve å slappe av, og prøve å få i meg litt mat. Jeg har nemlig ikke orka å lage meg noe å spise enda (etter frokost, vel og merke), så nå trenger jeg sårt litt påfyll i magen. En får jo ikke mer energi av å sulte. I morra venter det en stor utfordring som jeg gjennom, så jeg har ikke annet valg enn å gi etter for kroppens krav og samle energi til det.

Selv om jeg blir motløs og tung til sinns når ting ikke går etter planen og jeg ikke får gjort som jeg vil, er det ingen hensikt i å grave seg dypere ned i det, så jeg prøver å akseptere at det er som det er. Det er vanskelig, men noen ganger greier jeg det, om enn så for bare en liten stund av gangen. Da gleder jeg meg over det som er fint istedenfor: At jeg kom meg opp av senga igjen, at mange søte mennesker har meldt seg på konkurransen jeg har gående og at jeg har nytt lyden av snø og is som smelter og sklir ned fra taket i dag. Dessuten trøster jeg meg med at blogg.no har nesten like mye "nedetid" som meg, men at mange liker blogg.no allikevel. =P

Hvis ikke du har meldt deg på konkurransen min enda, så burde du gjøre det, så kanskje du vinner en kosepakke. Det er fint lite som kan måle seg med å få koselig post! Selv skreiv jeg bare ett brev i hele februar, så jeg får ikke post for tiden. I dag fikk jeg brev fra Norges Fibromyalgiforbund med informasjon om medlemsmøtene, og da blei jeg nesten rørt, siden det var så lenge siden sist det kom noe annet enn regninger og reklamer som viser ting jeg ikke har råd til å kjøpe. *Fnis* Vel, jeg får ta meg sammen og svare på noen av brevene jeg har liggende, så blir det vel fort mer spennende å gå til postkassa igjen. =)

 

Bildet er lånt fra We♥it, HER.

 Hva gjør du, når du føler deg motløs og lei og ingenting blir som du hadde tenkt?

Ei pause fra fibro-koma..?

Etter en uke i "fibro-koma", tror jeg at jeg endelig begynner å våkne til live igjen. Etter mye søvn og hvile i dag har jeg endelig tatt en lang dusj og spist en sein frokost og så fort Andreas kommer hjem fra jobb skal vi opp på treningssenteret. Må benytte anledninga nå som jeg er ute av tåka - en veit aldri hvor lenge det varer! Har prøvd å komme meg opp der hver dag siden torsdag, så i dag håper jeg at jeg endelig lykkes! =D

Jeg har masse-masse å blogge om for tida, men har dessverre alt for lite energi til å gjennomføre det. Jeg har mottatt masse fine swaps, og jeg har selv laga en del FBer. Jeg har hatt mange timer på smerteklinikken som jeg ikke har fortalt dere om, jeg har begynt å gå til naprapat og jeg har fått nye medisiner. Jeg har kutta ut sukker, melk og gluten og det går vanvittig bra. Jeg har laga rå sjokolade for første gang, jeg har laga masse spennende mat og jeg har prøvd ut masse forskjellig supermat og andre spennende ting. Jeg driver også og bytter ut kosmetikkproduktene jeg har brukt tidligere med kosmetikk som er fri for parabener og som ikke er testa på dyr. Det er i det hele tatt mye nytt i livet mitt for tida, men når jeg ikke står på kjøkkenet og kokkelerer, får behandling eller er på trening, så ligger jeg for det meste rett ut og orker ingen ting.

Nå er det endelig mars, den første vårmåneden. Denne vinteren har jeg vært for tjukk til å komme inn i de splitter nye vinterklærne jeg kjøpte meg i fjor vinter, så jeg gleder meg til jeg endelig kan begynne å være mer ute og nyte dagslyset uten å fryse halvt ihjel. Våren er min favorittårstid, så jeg håper at formen blir bedre i takt med at dagene blir lysere og mildere, og at energinivået stiger i takt med sevja.

Til dere som har lagt igjen kommentarer her de siste dagene, så skal jeg prøve å få svart dere i løpet av kvelden eller morgendagen. I mellomtida kan dere jo alle sammen tenke over hva dere har mest lyst til å lese om på bloggen fremover og gi meg en tilbakemelding på det, så skal jeg prøve å følge opp så godt jeg kan. ;)

 

Bildet er lånt fra We♥it, HER. 

Åååh, som jeg gleder meg til at snøklokkene titter fram!

Kronisk smerte: Møte med en forsker.

Mandag 24. januar hadde jeg en samtale med lege og forsker Anna Luise Kirkengen. Hun er spesialst og professor i allmennmedisin, og er ansatt på Senter for helsefremmende arbeid ved Akershus universitetssykehus. Hun driver et forskningsprosjekt for øyeblikket, hvor formålet er å utforske hvordan vonde og vanskelige erfaringer påvirker den enkeltes helse over tid. Jeg kom i kontakt med henne via smertepoliklinikken, hvor jeg får behandling for min fibromyalgi. Først fant jeg en lapp med informasjon på venteværelset, og flere måneder senere ble jeg anbefalt av legen min å ta en prat med denne damen. På lappen jeg fikk på smertepoliklinikken står det blant annet:

 

"Vi alle vet at visse vonde og vanskelige hendelser i livet påvirker oss sterkt. Det kan handle om at et kjært menneske dør, at man mister arbeidsplassen, at man blir skadet i en ulykke eller en naturkatastrofe, at man har opplevd krig eller samfunnskrise, at men mister eiendom ved brann, at man blir overfalt og skadet, og mye mer. Det kan handle om misbruk, mishandling og vanskjøtsel under oppveksten, å ha sett vold mellom nære pårørende eller å ha vokst opp med alkoholiserte, depressive, sinnslidende, rusavhengige, fiendelige eller kriminelle voksne.

Vi vet nå at slike erfaringer generelt henger sammen med en rekke helseproblemer, men vi vet ikke hvordan vond erfaring påvirker den enkelte. Behandlere mangler kunnskap for å kunne forstå disse sammenhengene. Derfor ber jeg om din hjelp."

 

Jeg møtte Kirkengen etter at jeg hadde hatt en annen time på sykehuset. Hun møtte meg ved hovedinngangen, og vi gikk sammen bort til bygget hvor hun holder til. Der satt vi på et lukket rom, og hun begynte å stille meg spørsmål. Jeg hadde grua meg litt til dette, for jeg visste ikke helt hva som blei forventa av meg, men samtalen gikk av seg selv, og jeg prata i to timer uten stans. Alt jeg sa, ble tatt opp på bånd, og i tillegg tok hun noen notater og stilte oppfølgingsspørsmål underveis.

Det var godt å prate med en person som står helt utenfor mitt liv, og som ikke har noen som helst innflytelse på verken behandlingen min eller hverdagen min ellers. Det var godt å vite at opplysninger som kan røpe min identitet ikke blir utskrevet. Det var også godt å vite at jeg får en kopi av utskriften til godkjenning, som jeg kan kommentere eller rette hvis jeg ikke kjenner meg igjen i teksten. Det beste av alt, var følelsen av at jeg gjør noe nyttig for andre med helseproblemer og kroniske smerter. Ved å bidra til forskningen, føler jeg at jeg gir noe tilbake til samfunnet, selv om jeg er litt satt ut av spill for tiden.

Anna Luise Kirkengen har skrevet noen bøker som du kan lese mer om HER, og du kan lese en artikkel med henne HER.

 

Bildet har jeg lånt HER.

Hva har jeg gjort?!

I kveld har jeg gjort noe som enten er veldig lurt, eller veldig dumt. Det vil tiden vise. Jeg har nemlig bundet meg til et tolv måneders langt medlemsskap på et treningssenter. Jeg aner ikke om jeg er klar for dette rent fysisk, og rent psykisk føler jeg at jeg holder på å drukne fordi jeg har tatt meg vann langt over hodet. Jeg har ikke snakka med legene mine om det, og det i seg selv er vel ikke et veldig godt utgangspunkt, men de vil jo at jeg skal trene og være i fysisk aktivitet, så jeg regner med at det er ok. Grunnen til at jeg meldte meg inn, er at Andreas allerede er medlem, og jeg tror at det blir lettere for meg å trene sammen med noen. Jeg trenger å komme i bedre form for å bli friskere, og jeg trenger å gå ned i vekt.

Bekymringene jeg sitter igjen med nå, er mange. Veilederen setter opp et treningsprogram for meg som er mye hardere og tøffere enn de øvelsene jeg har fått fra sykehuset. Jeg er livredd for å presse meg for hardt (nok en gang) og bli enda dårligere enn jeg allerede er.

De fysiske utfordringene er allikevel nesten barnemat i forhold til de psykiske. Jeg sliter med generell angst, og i noen settinger er det verre enn i andre. Dette er en av de verste. Jeg liker ikke å trene mens andre kan se meg, og bare det å være på et sånt sted gjør meg usikker og redd. Jeg blei veldig mobba i gymtimene tidligere, og det henger fortsatt igjen, selv om det er flere år siden. Jeg har aldri vært noe flink i sport og trening, og jeg føler meg som en fisk på land. Den eneste formen for trening jeg noen sinne har følt at jeg har mestra, er svømming. Så hvorfor svømmer jeg ikke istedenfor? Vel, tilbudet er ikke noe å hoppe i taket over. Dessuten tør jeg ikke å vise meg i badetøy (og langt mindre naken i en garderobe full av fremmede) etter at jeg har lagt på meg 25 kilo på 2 ½ år.

Jeg hadde veiledningstime i dag fra kl. 18:30 til kl. 19:30, og det var forferdelig. Selv om Andreas var der samtidig som meg, og selv om veilederen var veldig hyggelig. Allikevel meldte jeg meg inn - Gud må vite hva jeg tenkte på. Så fort jeg kom ut i bilen, knakk jeg sammen og begynte å gråte, og det fortsatte jeg med lenge etter at jeg kom hjem. I begynnelsen ville jeg aldri vise meg der igjen, men etter å ha snakka en del med Andreas føler jeg meg litt roligere. Jeg har bestemt meg for å bite tennene sammen og gi det en sjanse, så blir det kanskje lettere etter hvert. Jeg vil jo gjerne komme i bedre form. Jeg vil gjerne ned i vekt, jeg vil gjerne trene sammen med Andreas, og jeg vil gjerne at trening etter hvert skal bli noe som er gøy, og ikke noe som får meg til å føle med udugelig, dum og talentløs.

Herre Gud, hva har jeg begitt meg ut på? Sammenligna med dette, er det nesten en fornøyelse å ta sprøyter og å gå tur i mørket.

 

Bildet er lånt fra We♥it, HER.

Out of order.

 

Utmattelse...

 

...Så mye verre enn smerten i seg selv.

 

Ikke så energisk allikevel?

Energinivået i går var bedre enn på lenge, men så fryktelig energisk var jeg nok ikke allikevel. Jeg fikk bestilt meg time hos naprapat og avtalt et møte med en forsker som forsker på sammenhengen mellom opplevelser i livet og sykdom. Jeg fikk meldt meg ut av Fellesorganisasjonen (FO), levert meldekort til NAV, vaska vanvittige mengder med klær, blogga og skrevet et brev innen klokka rakk å bli halv fem. Etter dette gjorde jeg ikke stort annet enn å kikke på at Andreas tok oppvaska og laga middag (flinke mannen) og å se en episode med CSI mens vi spiste.

Da klokka var 19:15 var jeg helt skutt, og klokka 20:00 måtte jeg kapitulere og legge meg "litt" i senga. Det endte med at jeg sovna så fort hodet traff puta, og jeg sov helt til klokka var 8:15 i dag tidlig. Tilbake igjen på tolv timer søvn i døgnet, med andre ord. Det positive er at jeg endelig greide å snu døgnet, og det uten å slite meg totalt ut. Hvor lenge det kommer til å vare kan en vel stille spørsmål ved, siden jeg ikke har så skrekkelig lyst til å legge meg klokka 20:00 hver kveld. Jeg sover heller på dagen slik at jeg kan være sammen med Andreas når han kommer hjem fra jobb, enn å sove på kvelden når han er hjemme. Problemet med å gjøre det til en vane å sove når Andreas sover og er på jobb, er jo at det blir fryktelig tøft de dagene som jeg har timer på sykehuset og slikt.

Løsningen får kanskje bli et kompromiss? Hvis jeg gjør det til en vane at jeg legger meg kl. 22:00 og står opp kl. 10:00, så vil jeg både få litt tid sammen med min kjære OG det vil ikke bli så tøft å stå opp de dagene som jeg må innover på sykehuset. Jeg har jobba i snart et år med å prøve å komme inn i en døgnrytme som er mest mulig konstruktiv, men jeg får det ikke til å gå opp. Kroppen krever vanligvis ti-tolv timer søvn, og mer hvis jeg har pressa meg i en periode slik at jeg har mindre energi. Problemet er at når jeg har sovet i tolv timer, vil kroppen gjerne være våken i fjorten-femten timer. Hvis jeg presser meg selv til å stå opp etter åtte timer, er jeg trøtt hele dagen og så må jeg kapitulere etter åtte-ni timer. Med andre ord: Døgnet har enten for få eller for mange timer.

Er det noen av dere der ute som har fibromyalgi eller kanskje ME/CFS og som sliter med det samme? Har dere funnet en løsning på problemet? De er veldig opptatt av søvn på smerteklinikken, så jeg føler meg litt stressa på hele søvnproblematikken og river meg i håret titt og ofte. Jeg tror snart at jeg har prøvd alt, men siden jeg ikke har funnet en løsning enda, så har jeg vel ikke det. ;)

 


Kanskje jeg skal gjøre som kattene. De sover når de føler for det, spiser når de føler for det, jobber som musejegere når de føler for det og leker når de føler for det. De er friske og lykkelige. ♥

Mestringskurs på smerteklinikken: Kommunikasjon.

I tillegg til all den andre oppfølginga jeg får på smertepoliklinikken, har jeg nå også starta med mestringskurs. Kurset går over seks onsdager, annenhver uke. Kurset består av fysisk aktivitet/avspenning, undervisning, samtaler og hjemmeoppgaver. Sentrale temaer er blant annet avspenning, mestring, selvhjelp og kommunikasjon. Opplegget krever en stor grad av egenaktivitet og målet er å gi oss kunnskaper om hvordan vi selv kan arbeide aktivt med å mestre smerter, og dermed oppnå høyere livskvalitet og funksjon. Kurset er for oss som sliter med langvarige, ikke ondartede smerter og arrangeres av lege, fysioterapaut og sykepleier.

 

For hver dag kursdag har vi ulike temaer:
1. dag: Kommunikasjon
2. dag: Smerte
3. dag: Livskvalitet
4. dag: Legemiddel, angst og depresjon
5. dag: Søvn og fysisk aktivitet
6. dag: Veien videre

 

Hittil har jeg hatt en kursdag, og jeg synes at det virka som et bra opplegg. Den første dagen handla, som dere kan se, om kommunikasjon. Dette var ikke nytt for meg, siden jeg hadde en del om kommunikasjon da jeg studerte sosialt arbeid. Allikevel var det veldig allright med en oppfriskning, og selv om jeg ser på meg selv som ganske bevisst rundt dette temaet, så følte jeg meg ganske truffet. Kanskje er jeg ikke så bevisst allikevel?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har vært ganske selvsentrert den siste tida, og da er det lett for at fokuset på den gode kommunikasjonen kommer litt i glemmeboka. Når en har det vondt er det alt for lett å tenke "han burde jo skjønne at", istedenfor å prøve å uttrykke seg klart og presist. Det er også fort gjort å bli en dårlig lytter når en er mest opptatt av seg selv og sitt, og da ber en jo nærmest om trøbbel i kommunikasjonen. For min del er jeg også veldig flink til å misbruke "alltid" og "aldri" når jeg blir frustrert. For eksempel: "Vi gjør jo aldri noe gøy." Tro meg, det har aldri ført noe godt med seg. Jeg er fullt klar over det, og allikevel går jeg stadig vekk i fella, så en dag om kommunikasjon var nok ikke så dumt.

På kurset fikk vi et par hjemmeoppgaver. Den ene var å skrive ned en individuell handlingsplan, hvor vi skulle jobbe med noe til neste gang. Min handlingsplan ser slik ut: "Jeg skal unngå å bruke ord som hindrer, som 'aldri, alltid, du, tydeligvis'. Istedenfor skal jeg bruke ord som hjelper, som 'akkurat nå, jeg, hvem, hva, hvor, når, jeg forstår ikke'. Jeg vil også være flinkere til å lytte til andre og til å være mer spesifik." Høres enkelt ut, eller hva? Vel, det er det ikke. Det er lett som en plett så lenge jeg har det fint, er i godt humør og har handlingsplanen i hodet, men ellers er det vanskeligere. Øvelse gjør mester, så jeg gir ikke opp!

Den andre hjemmeoppgaven var å skrive ned 5 ting som har vært hyggelige denne dagen. Jeg er vant til å skrive "Bra-takk-hjelp"-dagbok, så denne er stort sett enkel for meg og jeg har vært flink til å skrive hver dag. Nå som jeg sitter og kikker i papirene ser jeg at det faktisk står at jeg skal skrive ned fem ting jeg gleder meg til neste dag også - det så jeg jammen ikke før nå! Det blir nok en større utfordring, men jeg skal gjøre et forsøk før jeg legger meg i kveld. Jeg er ikke så flink til å glede meg til den neste dagen lenger. Jeg synes nemlig det er skummelt.

Ellers så brukte de Frans av Assissi sin Sinnsrobønn som en ramme rundt hele kurset. Dette synes jeg er kloke ord, så jeg vil gjerne dele dem med dere. 

 

Sinnsrobønnen går slik:

Gi meg slik sinnsro at jeg klarer å godta de ting jeg ikke kan forandre
Mot til å forandre de ting jeg kan
og forstand til å se forskjellen

 

Eller eventuelt slik:

Gi meg styrke til å forandre det jeg kan,
sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre.
og visdom til å se forskjellen.

 

Bildet fant jeg på Google.

 

Anbefaler dere forresten å lese DETTE innlegget, som handler om sinnsrobønnen. Kjempefint innlegg med kloke ord.

En kjempegod nyhet!

Siden mai i år har Andreas og jeg levd kun på hans inntekt. Med hans inntekt har vi betalt alle utgiftene våre: lån på hus og bil, strøm, forsikringer, mat, medisiner, reiseutgifter og så videre. I begynnelsen gikk det greit, for vi hadde en del sparepenger i bakhånd. De siste par månedene har det vært helt skrapa på sparekontoen, så for å få alt til å gå rundt, har Andreas jobba overtid nesten hver dag.

Jeg har følt meg mer og mer forknytt og anspent i det siste. Jeg har bekymra meg store deler av dagen, hver eneste dag, for hvordan vi skal greie oss. Jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet overfor Andreas som jobber seg nesten halvt i hjel for at vi skal få ting til å gå rundt - samtidig som han må dra en stor del av lasset her hjemme fordi jeg ikke greier det. Alle bekymringene mine og all den dårlige samvittigheten, har ført til at jeg har vært enda mer sliten enn jeg har pleid å være, og jeg sover glatt bort halve døgnet eller mer.

Jeg leverte søknad om AAP til NAV i begynnelsen av mai. Da jeg var der i juli, i uke 30, så sa saksbehandleren min at hun skulle behandle søknaden min i begynnelsen av uke 31 og sende den videre til forvaltning. Jeg hørte aldri noe mer, så jeg ringte opp igjen i slutten av september for å høre hvordan det gikk med søknaden min. Da hadde hun fortsatt ikke behandla den. Etter den beskjeden var jeg helt tappa for energi i flere dager etterpå.

I dag fikk jeg endelig brevet jeg har venta på i nesten et halvt år. Jeg har fått innvilga AAP! Jeg er så glad, nå kan vi endelig senke skuldrene litt. Å få trygd beregna etter minstesatsen er ikke noe å bli rik av, men det er forhåpentligvis nok til at Andreas kan beholde helsa og til at jeg kan fortsette med behandlingen min på smerteklinikken sånn at jeg kanskje blir frisk nok til å komme meg på beina og ut i samfunnet igjen.

Noe av det første jeg skal gjøre når jeg får penger, er å kjøpe meg ei ny bukse. Alle buksene mine er enten utslitt eller for små. Når jeg skal ut av huset veksler jeg mellom tre bukser: Ei treningsbukse som er så tynnslitt at det bare er et tidsspørsmål før den spjærer, ei tynn stoffbukse fra Kappahl, og ei slitt stoffbukse fra H&M. Jeg har også en utvaska tights som har sett sine bedre dager. Jeg føler meg så uflidd at jeg skjemmes når jeg går ut døra, så det skal bli godt å få på seg ei skikkelig olabukse igjen og se ut som folk.

Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at jeg har fått søknaden min innvilga. Endelig! Kanskje jeg nå får igjen litt av den verdigheten jeg har mista de siste månedene, og kanskje jeg blir litt mindre motløs. Jeg gleder meg til Andreas kommer hjem fra jobb i morra og vi kan feire at den vonde tida nå forhåpentligvis skal bli litt mindre vond.

"Penger er bedre enn fattigdom - om ikke annet, så av økonomiske grunner."
-Woody Allen.

Ha en fantastisk dag!

Jeg kommer nok ikke til å ha samme problem som denne lille pusen. ;)
Bildet er funnet HER.

Time nummer åtte hos smerteklinikken: Kiropraktor.

Tirsdag 14. september bar det innover til sykehuset igjen, for andre gang på to dager. Siden det gikk over all forventning da jeg hadde min første time hos kiropraktoren, gleda jeg meg til å komme tilbake å se hva han kunne gjøre for meg denne gangen.

Rent fysisk gjorde han i grunn akkurat det samme som sist. Denne gangen merka jeg ikke like stor forskjell, for denne gangen var jeg jo ikke like låst som sist. I tillegg til dette, så har jeg en låsning nedover rumpa som han fiksa litt på. Jeg er ikke helt sikker på hva han gjorde, men jeg tror han brukte en gele eller krem og en slags stav som han dro fram og tilbake over huden min over det området hvor jeg hadde vondt. Det var ikke lenge han holdt på, og allikevel virker det som om det er litt løsere baki der. (Enda timesvis med massasje på samme sted aldri har hjulpet det spor.)

Den mest imponerende opplevelsen denne gangen, var da han skulle løse opp i nakken min - som forøvrig var skikkelig kranglete og ikke ville slippe taket med det samme. Han trykte på et punkt og det gjorde skikkelig vondt, og når han trykket på det samme punktet etter å ha knekt opp nakken, så gjorde det ikke vondt i det heley tatt! Jeg er helt overveldet over hvor stor forskjell han kan gjøre.

I tillegg til den fysiske behandlingen, så stoppa han opp midt i knekkinga og utbrøt "Jeg elsker at du kler deg sånn som du gjør i dag!" Jeg blei litt forfjamsa der jeg lå på benken iført svart genser, svart tights, turkise hotpants og hvite knestrømper. Forfjamselsen gikk fort over da han fortsatte på talen sin og forklarte hva han hadde ment. Han sa at jeg kledde meg som om jeg ikke hadde en bekymring i verden, selv om det ikke er sånn. I stedet for å prøve å få hele verden til å se hvor jævlig jeg har det og hvor synd det er på meg, så gikk jeg ut i verden med en mine som fortalte at jeg har det helt fint. At jeg smilte og lo, selv når jeg var på sykehuset for å få behandling, var også veldig flott syntes han. Han mente at med den holdningen jeg har, så er det mye større sannsynlighet for at jeg kommer meg opp av dette uføre som jeg har havna i, og det raskere enn de fleste.

Jeg blei kjempesuperduperglad av å høre disse ordene, og de skal jeg ha lett tilgjengelig i hodet mitt og ta med meg videre på ferden. Jeg veit jo inderlig godt selv at jeg ikke føler meg spesielt bra når jeg dropper dusjen og loffer rundt med joggebukse og bustete hår. At han faktisk la merke til innsatsen og allikevel (eller kanskje nettopp derfor) tar problemene mine på alvor, det varma virkelig langt inn i hjerterota. At akupunktøren ga meg komplimenter for både påkledning og utstråling dagen før, forsterka effekten ytterligere. Hurra for meg selv, og hurra for herlige mennesker som ikke er redd for å si hva de tenker!

Etter timen hos kiropraktoren denne uka, var jeg så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tok bussen til Lillestrøm og satt på med stefaren min derfra og hjem. Så sov jeg i flere timer. Hele uka har jeg vært kjempesliten, trøtt og ikke helt i form, så jeg har ikke orka verken husarbeid, trening, blogging eller noe som helst annet. Men til tross for alt for mange timer på ræva eller i senga denne uka, så er jeg ikke helt ødelagt, selv om jeg nå har mer vondt enn siden før min første kiropraktortime. Jeg krysser fingrene for at det går over fort, slik at jeg får litt mer innholdsrike dager framover. Det hadde jo vært herlig å få gjort unna noen av de tingene som jeg går og tenker på og kanskje i tillegg få gått noen turer i dette fantastiske høstværet som er for tiden.

 


Q: Har du fått noen superfine komplimenter i det siste? Eller har du kanskje gitt noen?

 

Time nummer sju hos smerteklinikken: Akupunktur.

Mandag 13. september var jeg hos akupunktøren igjen. Ideelt sett skulle jeg vært der en gang i uka, men siden jeg ikke fikk lov å komme dit da jeg var syk den 30.8, og fordi det tok litt tid med timebestilling, så tok det tre uker fra siste time denne gangen. Da jeg kom dit var jeg fortsatt i ganske fin form etter å ha vært hos kiropraktoren uka før, og akupunktøren synes at det var herlig å høre at det hadde gått så fantastisk bra. I tillegg til at hun syntes det var en supergod nyhet, så ville hun jo ikke være noe dårligere selv, så hun trådte virkelig inn i innsatsviljen.

Mitt største problem på mandag, var mitt evinnelige innbilte magesår. Altså, det er ikke noe magesår, men symptomene er så like at jeg har blitt feilmedisinert hele tre ganger, før jeg endelig kom til gastroskopi og fikk vite at det ikke var noe galt inni magen min. Etter det har jeg bare kalt det for det innbilte magesåret mitt. Jeg har heldigvis blitt mye bedre etter at jeg fjernet animalsk melk fra kostholdet mitt, men noen ganger slår det til. Særlig hvis jeg er stressa, sliten, har drukket noe med koffein, har fått i meg melk og så videre. Før jeg kuttta ut melka var det noen ganger så vondt at jeg ikke greide å gå oppreist, men nå er det stort sett ikke verre enn at jeg blir litt sliten av det. For dere som lurer, så er problemet en gnagende smerte i epigastriet, altså området helt øverst på magen, midt på. Mellomgulvet heter det vel på godt norsk. Gnagingen minner ganske mye om sultfølelse, så noen ganger blir jeg rett og slett lurt til å tro at jeg er sulten, selv om jeg ikke er det. (Gjett om det er lett å slanke seg da...)

Siden dette var mitt største problem på mandag, satte akupunktøren inn alle kluter for å rette på det. Hun satte nærmere 20 nåler, og det er ny rekord for min del. Seks av dem satte hun lokalt, noen i armene, noen i beina og resten i det ene øret. Etterpå var det tid for å slappe av i tjue minutter, mens nålene gjorde jobben sin.

Jeg tror dessverre jeg responderer veldig svakt eller veldig sakte på akupunktur, for jeg har ikke merket den helt store forskjellen, i alle fall ikke enda. Den største forskjellen jeg merker etter akupunktur, er ikke den kroppslige, men den mentale. Jeg liker behandleren veldig godt, og jeg føler meg alltid vel når jeg går derfra. Dessuten har jeg troa på at det hjelper bittelitt rent fysisk også, bare at det tar tid. Jeg har jo tross alt følt meg litt mindre tung i kroppen etter at hun satte nåler for at kroppen skulle kvitte seg med overflødig vann. Jeg veit ikke helt, men det skader i alle fall ikke å gi det et forsøk. Om ikke annet så er det i alle fall godt for sjelen, og det trengs det også.


Bildet har jeg funnet HER.

Q: Har du prøvd akupunktur? Merka du noen forskjell?

 

Time nummer seks hos smerteklinikken: Kiropraktor.

Tirsdag 7. september hadde jeg min første time hos kiropraktor. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente meg, så jeg var veldig spent. Jeg håpa veldig hardt at han kunne gjøre noe for meg, at jeg ville merke litt forskjell etter å ha vært der.

Da jeg kom dit, begynte vi med å snakke litt sammen. Han sa ting rett ut, så det var både tøft og godt på en gang. Blant annet sa han at siden jeg har fibromyalgi trodde han ikke at han kunne gjøre noe for meg. Og at hvis han kunne gjøre noe for meg, så ville det ikke vare evig. Han sa at den eneste måten jeg kan bli bedre på, det er å ikke gi opp, og å øke den øvre terskelen for hva jeg tåler av aktivitet. Dette visste jeg jo fra før, så det kom ikke som noen overraskelse. I tillegg sa han noe som jeg synes var veldig fint: "Du har ingen begrensninger for hva du kan gjøre eller ikke gjøre. Derimot har du noen hindre som du må komme over - og det greier du." Vi snakka litt om rehabiliteringsopphold her og der, og han anbefalte meg å søke litt på nettet og be legen om å henvise meg til flere steder.

Etter at vi hadde snakka sammen, trykte han litt på nakken og ryggen min. "Aaah, deilig!" sa han da han trykte på korsryggen min. Etter at han var ferdig å sjekke hvordan tilstanden var, fikk jeg legge meg på magen på en benk, før han trykte hardt ned mellom skulderbladene mine noen ganger. Etter det lå jeg på sida, mens han vrei på noe jeg vil tro er bekkenet mitt. Det smalt i alle fall godt i korsryggen på begge sider. Etter dette, fikk jeg reise meg opp, og da følte jeg meg helt gelé. Herre Gud, for en deilig følelse! Jeg satte meg på en stol, og så løsna han noen punkter i nakken min. Da det løsna, kjentes det nesten som om hodet ramla av. Det var ikke vondt, det var bare det at alt plutselig blei så løst og mykt.

All knekkinga tok kanskje to minutter, og etterpå følte jeg meg som et helt nytt menneske. For første gang på lenge kjente jeg at energien strømmet gjennom kroppen og boblet i blodet, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. Hurra! Jeg hadde aldri i verden kunnet forestille meg at en time hos kiropraktor skulle kunne utrette slike mirakler. Og ja, det føles virkelig som er mirakel når noen bruker bare noen få minutter på å låse opp ting som har sittet der i årevis.

Etter at timen var over, tok jeg bussen hjem. Jeg følte meg litt emosjonelt ustabil, så da jeg skulle gå hjem fra bussen, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg var så hoppende glad for at jeg følte meg så bra, og samtidig var jeg redd og bekymret for at energien skulle gå over og at låsningene skulle sette seg igjen før jeg rakk å nyte det.

Jeg var heldig, og energien varte. Jeg hadde selvfølgelig vondt litt her og der, men det var ingenting i forhold til hva jeg er vant til. Fra tirsdag til fredag orka jeg både å trene, gjøre husarbeid og å holde humøret oppe. På én dag greide jeg å trene mer enn jeg vanligvis har greid på en uke de siste månedene. Kan dere forestille dere for en herlig, berusende mestringsfølelse jeg gikk rundt med?

Aah, LYKKE!


Bildet har jeg funnet HER.

Q: Har du opplevd noen mirakler i det siste? :)

Time nummer fem hos smerteklinikken: Psykolog.

Fredag 27. august hadde jeg min første psykologtime hos smerteklinikken. Faktisk var det min første psykologtime i det store og det hele, så jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå for seg og hvordan det skulle bli. Jeg var litt nervøs for hvordan psykologen skulle være, om han var grei eller ikke, og mest av alt var jeg vel redd for at han skulle være en skikkelig freudianer som bare kunne fortelle meg at grunnen til at jeg har fibromyalgi egentlig er at jeg var forelska i faren min som barn. Det var jeg altså ikke, men Sigmund Freud var en gal, gal mann og burde nok hatt noen timer hos psykolog selv.

Lettelsen var stor da mannen viste seg å virke ganske oppegående og normal, hva nå enn det betyr. Det var jo stort sett jeg som snakka, så jeg har ikke det helt store inntrykket av hvem han er og hvordan han er, men han virka grei. Humor hadde han også, så det gjør det hele mye mer komfortabelt. Ellers så heter han Rune og er dansk, og jeg skjønte faktisk hva han sa.

Den første samtalen var egentlig ganske lett. Det var mest å fortelle litt om meg selv, om sykdommen min, om hvordan jeg har det i livet mitt akkurat nå og slike ting. Jeg som var forberedt på å få enda en million spørsmål om barndommen min, blei nesten litt satt ut da jeg satt der og snakka om helt andre ting enn det. Neste gang skal vi ha en litt dypere samtale etter hva jeg forsto, der han kommer til å spørre om en del ting. I mellomtiden har jeg fått et skjema med 175 påstander som jeg skal krysse riktig eller galt på. Siden skjemaet skal dekke over alt og alle, med alle typer lidelser, så blir noen av påstandene litt morsomme sett i forhold til min situasjon. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele alle de 175 påstandene med dere! Dette er selvfølgelig ikke ment å støte noen på noen som helst måte, jeg vil bare gjerne vise dere litt av de skjemaene jeg må fylle ut.

I morra skal jeg tilbake til smerteklinikken, og da skal jeg levere skjemaet og ha min første time hos kiropraktor. Det blir spennende. Har aldri vært hos noen kiropraktor før, så jeg er nysgjerrig på hvordan det fungerer og hvordan det går for seg. Psykologen skal jeg først tilbake til i slutten av måneden.





Her kommer skjemaet:


"De følgende sidene inneholder en liste med utsagn som folk ofte bruker for å beskrive seg selv. De er her benyttet for å hjelpe deg å beskrive dine følelser og holdninger. Du skal ikke være engstelig om noen av spørsmålene synes noe uvanlig for deg; disse er inkludert for å beskrive folk med mange slags måter å være på.

Når du er enig i en beskrivelse og mener at den beskriver det du føler, sett en ring rundt R for riktig. Hvis du ikke er enig i utsagnet eller mener at det ikke passer på deg, sett en ring rundt G for galt. Forsøk å svare på alle spørsmål selv om du ikke er sikker på svaret. Hvis du har gjort ditt beste og fremdeles ikke kan svare, skriv G for galt."


1. I det siste har energien seget ut av meg, selv om morgenen.
2. Jeg setter pris på regler fordi de er gode rettesnorer.
3. Jeg liker å gjøre så mange forskjellige ting at jeg ikke kan bestemme meg for hva jeg skal gjøre først.
4. Jeg føler meg trett og slapp mesteparten av tiden.
5. Jeg vet at jeg er en ener, så jeg bryr meg ikke om hva folk synes.
6. Andre mennesker har aldri gitt meg nok anerkjennelse for det jeg har gjort.
7. Hvis min familie legger press på meg, blir jeg gjerne sint og nekter å gjøre det de ønsker.
8. Andre mennesker gjør narr av meg bak min rygg og snakker om hvordan jeg oppfører meg eller ser ut.
9. Ofte kritiserer jeg folk sterkt hvis de irriterer meg.
10. De få følelsene jeg har, viser jeg sjeldent utad.
11. Jeg har vanskelig for å holde balansen når jeg går.
12. Jeg viser mine følelser lett og fort.
13. Mitt stoffmisbruk har ofte brakt meg i vanskeligheter.
14. Av og til kan jeg være grov og simpel ovenfor familien.
15. Det som går bra i dag, vil ikke vare lenge.
16. Jeg er en svært velvillig og føyelig person.
17. Som tenåring kom jeg opp i mange vanskeligheter på grunn av dårlig oppførsel på skolen.
18. Jeg er redd for å ha et nært forhold til andre mennesker fordi det kan medføre skam og hån.
19. Jeg velger meg venner som behandler meg dårlig.
20. Helt siden barndommen har jeg ofte hatt triste tanker.
21. Jeg liker å flørte med det annet kjønn.
22. Jeg har en veldig ustadig natur, meninger og følelser skifter hele tiden.
23. For min del har alkoholen aldri forårsaket problemer i arbeidet.
24. For noen år siden begynte jeg å føle meg mislykket.
25. Jeg har ofte dårlig samvittighet uten å vite hvorfor.
26. Andre mennesker misunner meg mine evner.
27. Når jeg kan velge, foretrekker jeg å gjøre ting alene.
28. Jeg synes det er nødvendig å ha mye kontroll over hva andre familiemedlemmer foretar seg.
29. Andre anser meg for å være en reservert og alvorlig person.
30. I det siste har jeg fått lyst til å knuse ting.
31. Jeg oppfatter meg som en spesiell person som fortjener spesiell oppmerksomhet fra andre.
32. Jeg ser meg alltid om etter nye venner og etter å møte nye mennesker.
33. Hvis noen kritiserer meg for noe, ville jeg være rask til å peke på feil hos den andre.
34. I det siste har jeg falt fullstendig sammen.
35. Jeg gir ofte opp å gjøre ting fordi jeg er redd for at jeg ikke vil gjøre dem på en riktig måte.
36. Jeg lar ofte mitt sinne få utløp og får veldig dårlig samvittighet etterpå.
37. Svært ofte mister jeg evnen til å føle noe som helst i deler av kroppen.
38. Jeg gjør det jeg vil uten å tenke på hvilken innvirknin det kan ha på andre.
39. Å bruke narkotika kan være dumt, men tidligere syntes jeg at jeg trengte det.
40. Jeg tror at jeg er en engstelig og hemmet person.
41. Jeg har gjort mye dumt ogimpulsivt, noe som har gitt meg mange problemer.
42. Jeg tilgir aldri en fornærmelse eller glemmer en pinlig situasjon noen har satt meg i.
43. Jeg føler meg ofte trist og anspent etter at det har hendt meg noe godt.
44. Jeg føler meg forferdelig trist og deprimert mesteparten av tiden.
45. Jeg anstrenger meg alltid for å gjøre andre til lags, selv om jeg misliker dem.
46. Jeg har alltid vært mindre interessert i sex enn de fleste andre.
47. Jeg har en tendens til å legge skylden på meg selv når noe går galt.
48. For lenge siden bestemte jeg meg for at det var best å ha lite med andre å gjøre.
49. Helt fra barnsbein av har jeg alltid passet meg for folk som ville lure meg.
50. Jeg misliker sterkt såkalte "storkarer" som alltid tenkerde kan gjøre tingene bedre enn meg.
51. Når ting blir kjedelige, liker jeg å gjøre ting jeg har lyst til.
52. Jeg har et alkoholproblem som har skapt store problemer for meg og min familie.
53. Straff har aldri hindret meg i å gjøre ting jeg har lyst til.
54. Mange ganger føler jeg meg glad og opprømt uten grunn.
55. De siste ukene har jeg følt meg utslitt uten noen spesiell grunn.
56. I det siste har jeg hatt veldig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å gjøre ting riktig lenger.
57. Jeg synes at jeg er en veldig sosial og utadvendt person.
58. Jeg er blitt svært skvetten i det siste.
59. Jeg holder nøye regnskap, så jeg har penger når jeg trenger dem.
60. Jeg har rett og slett ikke vært like heldig her i livet som andre.
61. Tanker surrer rundt i hodet mitt og vil ikke forsvinne.
62. Jeg er blitt ganske trist og mismodig over livet de siste par årene.
63. Mange mennesker har spionert på privatlivet mitt i flere år.
64. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger sier jeg ondskapsfulle ting til andre bare for å gjøre dem ulykkelige.
65. Jeg har fløyet over Atlanteren tretti ganger det siste året.
66. Jeg har ofte skulket jobben på grunn av mitt stoffmisbruk.
67. Jeg har mange ideer som ligger forut for vår tid.
68. I det siste har jeg måttet tenke over ting om og om igjen uten noen grunn.
69. Jeg unngår de fleste sosiale sammenhenger fordi jeg forventer at andre skal kritisere eller avvise meg.
70. Ofte tenker jeg at jeg ikke fortjener at det skjer bra ting i livet mitt.
71. Når jeg er alene, føler jeg ofte et sterkt nærvær av noen ved siden av meg som jeg ikke kan se.
72. Jeg føler meg uten mål i livet og vet ikke hvilken vei jeg skal slå inn på.
73. Ofte lar jeg andre ta viktige avgjørelser for emg.
74. Jeg har vanskelig for å sovne, og våkner opp like trett som da jeg la meg.
75. I det  siste har jeg svettet mye og følt meg mye anspent.
76. Jeg har stadig disse rare tankene som jeg ønsker jeg kunne bli kvitt.
77. Jeg har store vansker med å kontrollere trangen til å drikke for mye.
78. Selv når jeg er våken føles det som at jeg ikke legger merke til folk rundt meg.
79. Jeg er ofte tverr og grinete.
80. Det er svært lett for meg å få mange venner.
81. Jeg skammer meg over noen av de overgrepene jeg ble utsatt for som barn.
82. Jeg sørger alltid for at arbeidet mitt er godt planlagt og organisert.
83. Humøret mitt synes ofte å svinge sterkt fra den ene dagen til den neste.
84. Jeg er for usikker til å ta sjansen på å prøve noe nytt.
85. Jeg bebreider ingen som utnytter andre mennesker som selv tillater det.
86. I det siste har jeg følt meg trist og nedenfor, og jeg kommer liksom ikke ut av det.
87. Jeg blir ofte irritert på folk som gjør ting sakte.
88. Jeg sitter aldri for meg selv når jeg er på fest.
89. Jeg holder et godt øye med hva familiemedlemmene foretar seg, for å vite hvem jeg kan stole på.
90. Jeg blir av og til forvirret og føler ubehag når folk er vennlige mot meg.
91. Mitt bruk av såkalt ulovlig stoff (narkotika) har ført til familiekrangel.
92. Jeg er for det meste alene, og foretrekker å ha det slik.
93. Enkelte i min familie sier at jeg er egoistisk og bare tenker på meg selv.
94. Folk kan lett få meg til å forandre mening, selv når jeg tror at jeg har bestemt meg.
95. Jeg gjør ofte folk sinte ved å herse med dem.
96. Folk har tidligere sagt at jeg ble alt for interessert og alt for oppglødd over for mange ting.
97. Jeg mener at det er best å gå tidlig til sengs og stå tidlig opp.
98. Følelsene mine for viktige personer i mitt liv veksler ofte mellom kjærlighet og hat.
99. I sosiale samvær er jeg nesten alltid anspent og ufri.
100. Jeg tror at jeg også er blitt alkoholiker, slik som mine foreldre.
101. Jeg antar at jeg ikke tar mange av mine familieforpliktelser så alvorlig som jeg burde.
102. Helt siden jeg var barn har jeg holdt på å miste kontakten med virkeligheten.
103. Sleipe folk prøver ofte å få æren for ting som jeg har gjort eller tenkt.
104. Jeg kan ikke oppleve mye glede fordi jeg føler at jeg ikke fortjener det.
105. Jeg har lite ønske om å ha nære venner.
106. Jeg har hatt mange perioder i livet hvor jeg har vært så munter og brukt opp så mye energi at jeg har falt ned i en trist sinnsstemning etterpå.
107. Jeg har fullstendig mistet appetitten og får ikke sove de fleste netter.
108. Jeg bekymrer meg mye for å bli forlatt og å måtte ta vare på meg selv.
109. Minnet om en opprivende opplevelse fra fortiden fortsetter å plage meg i tankene.
110. Jeg var på forsiden av flere ukeblader i fjor.
111. Jeg ser ut til å ha mistet interessen for de fleste ting jeg likte tidligere, soEt m for eksempel sex.
112. Siden ungdommen har jeg vært mye trist og motløs.
113. Jeg har hatt problemer med loven et par ganger.
114. En god måte å unngå å gjøre feil på er å ha rutiner.
115. Andre mennesker beskylder meg ofte for ting jeg ikke har gjort.
116. Jeg har vært nødt til å være ganske røffmed enkelte for å holde dem på plass.
117. folk synes at jeg noen ganger snakker om rare og uvante ting.
118. Det har vært perioder i mitt liv hvor jeg ikke har kunnet klare meg gjennom dagen uten stoff.
119. Folk forsøker å få meg til å tro at jeg er gal.
120. Jeg ville gjøre hva som helst for å hindre at en jeg elsker forlater meg.
121. Et par ganger i uken overspiser jeg voldsomt.
122. Jeg synes å rote til alle de gode mulighetene som byr seg.
123. Det har alltid vært vanskelig for meg å unngå å føle meg trist og ulykkelig.
124. Når jeg er alene og borte hjemmefra, blir jeg ofte anspent og får panikk.
125. Folk blir noen ganger sure på meg fordi de synes at jeg snakker for mye eller for fort.
126. De fleste av dagens vellykkede mennesker har enten vært heldige eller uærlige.
127. Jeg vil ikke engasjere meg i andre mennesker før jeg er sikker på at de vil like meg.
128. Jeg føler meg dypt deprimert uten å skjønne hvorfor.
129. Etter mange år har jeg fortsatt mareritt om en hendelse som var en reell trussel mot mitt liv.
130. Jeg har ikke energi til å konsentrere med om dagligdagse forpliktelser lenger.
131. Når jeg er nedfor, hjelper det å drikke alkohol.
132. Jeg hater å tenke på hvordan jeg ble misbrukt i barndommen.
133. Selv i gode perioder er jeg alltid bekymret for at tingene snart skal bli vanskelige igjen.
134. Noen ganger når jeg har det vanskelig, føler jeg meg uvirkelig og nesten som om jeg er gal.
135. Det skremmer meg virkelig å være alene uten å ha noen i nærheten som jeg kan stole på.
136. Jeg vet at jeg har brukt mer penger på narkotika enn jeg burde.
137. Jeg passer alltid på å fullføre det arbeidet jeg holder på meg, før jeg tar meg tid til fritidsaktiviteter.
138. Jeg vet at folk som jeg går forbi snakker om meg.
139. Jeg er flink til å finne på unnskyldninger når jeg havner i vanskeligheter.
140. Jeg tror jeg er utsatt for en sammensvergelse.
141. Jeg føler at de fleste mennesker har lave tankerom meg.
142. Ofte føler jeg at det ikke er noe inni meg, som om jeg er fullstendig tom og hul innvendig.
143. Noen ganger presser jeg meg til å kaste opp etter at jeg har spist.
144. Jeg tror nok jeg gjør alt for å oppmuntre andre til å beundre det jeg sier og gjør.
145. Jeg bekymrer meg hele tiden over ett eller annet.
146. Jeg lurer alltid på den egentlig grunnen til at noen oppfører seg spesielt hyggelig overfor meg.
147. Det er noen tanker som fortsetter å komme tilbake gang på gang.
148. Det er få ting i livet som gir meg glede.
149. Jeg føler meg oppskaket og har problemer med å sovne fordi tanken på en smertefull hendelse fra fortiden stadig kommer tilbake.
150. Hver morgen blir jeg svært deprimert av å tenke fremover.
151. Jeg har aldri vært i stand til å riste av meg følelsen av at jeg er verdiløs for andre mennesker.
152. Jeg har et drikkeproblem som jeg har prøvd å kvitte meg med uten hell.
153. Noen har forsøkt å kontrollere mine tanker.
154. Jeg har forsøkt å begå selvmord.
155. Jeg er villig til å sulte meg for å bli enda tynnere enn jeg er.
156. Jeg forstår ikke helt hvorfor noen mennesker smiler til meg.
157. Jeg har ikke sett en bil på de siste ti årene.
158. Jeg blir veldig anspent av mennesker jeg ikke kjenner så godt, fordi de kan ønske å skade meg.
159. Man må være ganske enestående for å forstå mine spesielle evner.
160. Jeg er fortsatt plaget av minner om noe grusomt som hendte meg en gang.
161. Jeg ser ut til å skape situasjoner der jeg føler meg såret og avvist.
162. Jeg blir ofte oppslukt av mine egne tanker, og glemmer hva som foregår rundt meg.
163. Folk sier at jeg er en slank person, men jeg føler at baken min og hoftene er altfor store.
164. Forferdelige hendelser fra fortiden dukker stadig opp i tankene og drømmene mine.
165. Jeg har ingen nære venner utenom den nærmeste familie.
166. Jeg handler oftest raskt, og tenker ikke gjennom tingene så mye som jeg burde.
167. Jeg erveldig nøye på å verne om mitt privatliv, slik at andre ikke kan utnytte meg.
168. Ofte hører jeg ting så godt at det forstyrrer meg.
169. Jeg er alltid villig til å gi meg i en diskusjon med andre, fordi jeg er redd for at de skal bli sinte eller avvise meg.
170. Jeg gjentar visse handlinger om og om igjen for å dempe angst eller for å unngå at noe vondt skal skje.
171. I det siste har jeg tenkt alvorliv på å gjøre det av med meg selv.
172. Folk forteller meg at jeg er en veldig ordentlig og moralsk person.
173. Jeg blir fortsatt skrekkslagen når jeg tenkerpå en forferdelig opplevelse jeg hadde for mange år siden.
174. Selv om jeg er redd for å skaffe meg venner, skulle jegønske at jeg hadde flere enn jeg har.
175. Det finnes folk som liksom skal være mine venner, men som egentlig vil skade meg.




Bildene er hentet HER og HER.

Time nummer fire hos smerteklinikken: Akupunktur.

På mandag hadde jeg min fjerde time på smerteklinikken, og det var min tredje time med akupunktur. Egentlig skulle jeg hatt to timer på mandag: En til fysioterapi og en til akupunktøren. Dessverre var fysioterapauten syk, så da blei det bare akupunktur denne gangen. 

Siden jeg blei så dårlig etter akupunkturen sist, bestemte hun seg for å være litt mer forsiktig med meg denne gangen. Hun satte like mange nåler, men på andre steder: på toppen av hodet, i panna, rett under kneet på venstre bein, to i høyre øre, i venstre hånd og rett under høyre hånd. Nålene satte hun for det samme som sist, nemlig å tømme kroppen for overflødig vann. I tillegg satte hun en nål eller to for ryggen min.

Jeg var fortsatt sinnsykt trøtt og sliten i ca. halvannet døgn etter å ha vært hos akupunktøren, men etter det har jeg faktisk hatt litt energi og ikke vært så tung i kroppen. Den er veldig skjør, så det skal ikke så mye til for å tippe meg over kanten, men så lenge jeg er forsiktig får jeg faktisk gjort litt.

I tillegg til nålene, øvde vi litt mer på avspenningsteknikker. Jeg fortalte hvordan jeg følte det i forhold til den øvelsen jeg ikke likte sist gang jeg var der, og da sa hun at den øvelsen ikke var noe for meg, så da fikk vi prøve noe annet. Denne gangen skulle jeg forestille meg at jeg gikk tur i skogen, satt ved et stille vann og sånne ting. Det funka bedre, men jeg vil nok gjøre min egen vri på det. Det sa hun også at jeg kunne, så det er godt å vite.

I dag skal jeg til smerteklinikken igjen. I dag skal jeg ha min første time hos psykologen der, så jeg er veldig spent. Jeg har aldri vært til psykolog før, så jeg lurer veldig på hvordan det er. Jeg håper bare inderlig at han ikke er freudianer, hehe. Jeg håper at han er snill og hyggelig og greier å få i gang noen prosesser i hodet mitt som jeg ikke har greid å få i gang på egenhånd. Aller helst ser jeg at han har ei dose humor også, for ellers vil jeg nok bli stempla som gal allerede etter første time. Jeg håper at jeg forstår hva han sier også. Han er nemlig dansk.

Ønsk meg lykke og hell!



Bildet fant jeg HER.

Q: Har du vært hos psykolog før? Er det som på film? =P

Ventetid.

I dag har jeg vært på farten siden klokka var 7:30. Da klokka var nesten 8:30 og jeg satt på buss nummer to, ringte de meg fra sykehuset og fortalte at fysioterapauten deres er syk i dag. Da har jeg ikke noen time før klokka er 10:30 og jeg skal til akupunktøren, så jeg trenger sårt å slå ihjel litt tid. Heldigvis har de gjestepc'er på sykehuset, så nå som jeg har fått registrert meg som bruker, så har jeg tilgang på internett. Det er fint. :) Jeg merker at det er litt uvant å bruke denne pc'en. Skjermen er diger, og det er tastaturet også. Jeg som har blitt så vant til den lille minipc'n min, hehe.

Q: Hva skal dere i dag?

Time nummer tre hos smerteklinikken: Akupunktur.

På mandag hadde jeg min andre akupunkturtime hos smerteklinikken, og i morra skal jeg ha min tredje, så det er vel på tide at jeg skriver dette innlegget.




Første gangen jeg var hos akupunktøren satte hun noen nåler for korsryggen. De lindret noe, men det varte ikke så veldig lenge. Da jeg var der nå på mandag satte hun noen nåler for knærne mine og for hele "systemet" - vann i kroppen og slike ting. Jeg fikk bokstavelig talt nåler fra topp til tå. Den øverste satte hun midt på hodet, og den merka jeg ikke så mye til. Den nederste satte hun oppå foten min, ikke så langt ifra tærne, og den merka jeg godt. Da måtte jeg til og med banne litt, og da blei jeg litt flau. Ellers så fikk jeg en nål ved albuen på høyre arm, en over håndleddet på venstre arm, en i magen, en på venstre legg og en rett under kneet på høyre beinet. Det tror jeg var alle.

Når det gjelder smertelindring, så merka jeg ikke noe spesielt. Derimot tror jeg at de nålene hun satte for "systemet" har hatt litt effekt, for etterpå blei jeg veldig trøtt og sliten, akkurat som sist gang. I tillegg har jeg vært kvalm, slapp og svimmel hele uka. Jeg veit ikke om det har noe med akupunkturen å gjøre, men da jeg gikk til refleksolog i fjor, og hun satte i gang noen prosesser i kroppen min, så reagerte jeg på samme måte. Det får jeg vel vite mer om i morra. Jeg er fortsatt tung i hele kroppen, så jeg har nok fortsatt mye vann i meg, men sånt tar vel litt tid når kroppens signaler har blitt undertrykket så lenge som hos meg.




I tillegg til nålene, fikk jeg litt undervisning i avspenningsteknikk, med pusteøvelser og slikt. Den ene øvelsen var slik at jeg skulle puste dypt inn, holde et par sekunder og puste helt ut. Så skulle jeg bare vente til det "kom en ny pust", og puste dypt inn igjen. Dette skulle jeg gjør tre ganger, og etterpå skulle jeg bare ligge og puste. Denne øvelsen synes jeg ikke var så verst, og bortsett fra at jeg følte meg litt teit siden akupunktøren satt og så på, så var det ganske avslappende. Det er nok en øvelse jeg kommer til å ta med meg inn i hverdagen.

Det var en annen øvelse også, og den har jeg vært borti tidligere, men jeg husker ikke helt når. Jeg lurer på om det var hos refleksologen. Den går ut på at en ligger med øynene lukket og puster rolig. Så skal en konsentrere seg om en og en kroppsdel og virkelig kjenne den delen av kroppen, helt fra tærne og til slutt helt opp til hodet. Denne øvelsen liker jeg ikke, for jeg blir så veldig bevisst på alle vondtene mine, og istedenfor å slappe av, så spenner jeg meg. Heldigvis presiserte akupuktøren at ikke alle øvelser passer for alle, og at hun har flere på lager, så hvis vi ikke får denne til å funke for meg, så finnes det andre jeg kan bruke. Det er godt å vite.




I morra skal jeg ha to timer på smerteklinikken. Først skal jeg til fysioterapaut og deretter til akupunktøren. Jeg er spesielt spent på fysioterapien, siden det er første gang jeg skal prøve fysioterapi på smerteklinikken. Jeg gikk til fysioterapi i fjor vinter, men kutta det ut i januar i år fordi det ikke hadde noen effekt. Jeg var heller ikke spesielt fornøyd med terapauten som behandlet meg, for jeg følte at hun ikke tok meg og diagnosen min på alvor. På smerteklinikken veit jeg at det er annerledes, så jeg er veldig spent på om det har større effekt denne gangen.

Ønsk meg lykke til! :)



Bildet er funnet HER.

Nattetanker.

Jeg gikk og la meg for over en time siden, men jeg greier ikke å sove. Hodet er fullt av tanker, og jeg er stressa. I hele dag har jeg gått rundt i en zoombielignende tilstand med minimal hjerneaktivitet, og nå som natta er her og jeg endelig kan sove, så kommer tankene.

Det er så mye jeg har forsømt de siste månedene.Tilstanden min har krevd meg med hud og hår, og jeg har ikke vært sterk nok til å håndtere alt. Til tider har jeg bare skrudd av hele systemet, og det er godt og vondt på samme tid. Det er godt fordi jeg får en liten pause, men det er vondt fordi jeg bare blir enda mer stressa av det, og får enda flere ting å bekymre meg for. Å utsette problemene er aldri noen god idé. Jeg som vanligvis alltid er pliktoppfyllende og full av tiltakslyst, har bare ignorert alt som har vært for vanskelig å håndtere - enda jeg veit at det er en dårlig idé. Jeg veit det, men greier ikke å gjøre det på noen annen måte.

De siste ukene har jeg begynt å våkne igjen, og jeg er stressa. Ting jeg har utsatt, har blitt mye vanskeligere enn de var i utgangspunktet. Papirer jeg burde ha kontroll på, aner jeg ikke hvor er. Jeg har fortsatt ikke orka å ta kontakt med lånekassa for å snakke med dem. Jeg er snart tom for vallergan, som jeg trenger for å sove skikkelig - og jeg har ikke huska å be om ny resept. Det er mennesker jeg skulle ha snakka med. Det er datoer jeg skulle hatt orden på. Bursdager jeg skulle ha gitt mer oppmerksomhet. Turer jeg skulle ha gått, husarbeid jeg skulle ha gjort og kosthold som skulle ha vært annerledes. Alt bare hoper seg opp, og jeg aner ikke hvilken ende jeg skal begynne i.

Hullet i CV'en blir bare større og større. Jeg har gått hjemme i snart et halvt år, og har bare så vidt kommet i gang med behandlinga mi på sykehuset. NAV har jeg fortsatt ikke fått noe svar fra. Sparekontoen er tom, så nå begynner det å bli krise. Jeg krysser fingrene for at jeg har nok penger til å ta bussen til sykehuset alle de gangene jeg må dit, og at ikke vaskemaskinen eller noe annet viktig ryker. Hva jeg skal gjøre med skoleplassen min aner jeg ikke. Jeg har slått fra meg hele greia flere ganger og tenkt at jeg ikke har lyst til å fullføre, at jeg ikke kommer til å orke å jobbe som sosionom, men så ombestemmer jeg meg igjen. Jeg er så redd for å angre på noe jeg ikke har gjort, og siden jeg nå har gått tilbake til å ikke ane hva jeg vil, så synes jeg det er skummelt å slå fra seg skoleplassen, selv om jeg føler at jeg ikke orker å jobbe med andres problemer. Både fysiske og psykiske påkjenninger bryter meg ned og gjør meg syk, og jeg er av typen som tar alt inn over meg.

Som om ikke nattetankene og de vanlige vondtene mine er nok for å ødelegge nattesøvnen min, så har jeg begynt å klø igjen. Huden min er så forferdelig tørr, og leggene mine klør som bare det. Ingenting hjelper. Ikke kremer, ikke allergipiller, ikke å drikke masse vann. Det bare klør og klør og klør, og spesielt når jeg prøver å sove. Det hjelper når leggene mine er kjølige, men så fort jeg putter dem under dyna så setter de i gang med sitt lille torturhelvete.

Til tross for alle disse tingene, så har jeg det ganske bra for tida. Det hjalp å komme seg litt bort for et par uker sida, men jeg kjenner at hverdagen har innhenta meg - og jeg liker den ikke. Det er lange, ensomme dager som jeg ikke greier å bestemme meg for hva jeg skal fylle med. Jeg prøver å lage meg rutiner, men nesten hver gang jeg planlegger noe, så blir jeg dårlig og greier ikke å gjennomføre det jeg har planlagt. Jeg har også vanskelig for å gjøre enkle, koselige ting som for eksempel å blogge eller å lese en bok. Jeg føler nemlig at når jeg bruker så lite tid på plikter og voksenting, som å vaske huset eller å klippe gress, så fortjener jeg ikke å ha mange timer om dagen med fritid. Det er en kompleks følelse, for jeg veit at jeg må gjøre hyggelige ting for å bli frisk.

Det går heldigvis opp og ned, så hver dag er ikke like kjedelig og like meningsløs. Noen dager greier jeg å fylle med både plikter og mer morsomme ting. Ikke så mye som jeg ville greid tidligere, men noe. Når jeg tenker meg om, så har jeg vært ganske flink i huset de siste dagene, selv om det er bare litt av gangen. Jeg har laga middag, tatt oppvask, holdt kjøkkenet noen lunde rent og ryddig, støvsuga og så videre. Det er ikke voldsomt mye, men det er da noe. I forrige uke fikk jeg også skrevet en del brev, og det var veldig hyggelig.

Vel, jeg får vel gå opp og prøve å sove litt igjen. Det virker som om kroppen min er litt roligere, tankene litt stillere og søvnen litt nærmere nå som jeg har fått tømt hodet mitt litt. Jeg håper ikke dette innlegget virker fryktelig negativt eller deprimerende, for det er ikke sånn det er ment. Det er bare tankespinn. Stress som må ut av systemet.



Bildet er funnet HER.


Ha en god natt! =)

Time nummer to hos smerteklinikken: Akupunktur.

I går hadde jeg time nummer to hos smerteklinikken. Det er over en måned siden sist jeg var der, så jeg tenker at jeg starter med å fortelle litt om hvordan det har gått siden sist.

Etter min første time på smerteklinikken, begynte jeg å bruke Tolvon og Vallergan om kveldene for å få dypere søvn. Dette har hjulpet en del. Det er ikke perfekt, og jeg sover fortsatt i veldig mange timer, men når jeg først er våken så ha jeg faktisk litt energi. Det er lenge siden jeg har følt noen form for energi, så det har vært deilig å endelig ha noen gode dager,hvor jeg faktisk har orket å gjøre noe. Jeg orker fortsatt ikke så mye av gangen, men nå orker jeg i alle fall litt.

Jeg fikk også en boks med paracet da jeg var der sist. De skal jeg bruke ved behov, og jeg synes det er vanskelig. Jeg veit ikke helt hvor grensa går for når det er behov og når det ikke er det, og siden jeg er veldig redd for å ta for mye medisiner, så venter jeg nok litt for lenge med å ta smertestillende noen ganger. Når jeg gjør det, så blir ikke effekten så god, så det er jo litt synd. Jeg håper jeg får litt hjelp til hvordan jeg skal forholde meg til smertestillende medisiner etter hvert.




Sist jeg var hos smerteklinikken fikk jeg også beskjed om å gå en tur og å danse i fem minutter hver dag. Siden jeg ikke er spesielt glad i å danse fant jeg ut at jeg skulle bruke rokkeringen min fra Innersvingen. Dessverre må jeg innrømme at jeg har slurvet litt med dette - rett og slett fordi jeg glemmer det. Dans har aldri vært noen naturlig del av min hverdag, så det forsvinner litt blant alt det andre. Jeg må prøve å få det inn i rutinene, men jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Jeg har tenkt på å legge det inn som en fast rutine etter morgenstellet, men problemet er at jeg ofte har veldig vondt og har dårlig bevegelighet om morgenen, slik at jeg blir nødt til å utsette det til seinere - og så blir det glemt.

Turene derimot, de har jeg vært flinke med! Det er bare noen få dager jeg ikke har gått tur, og da har det vært enten fordi jeg har pressa meg så hardt dagen før at jeg nesten ikke har greid å bevege meg dagen etterpå, eller fordi jeg har vært så opptatt med andre aktiviteter at jeg rett og slett har glemt det. Det kan vel dreie seg om 4-5 dager at det ikke har blitt noe av, så jeg sier meg fornøyd med innsatsen og krysser fingrene for at det blir enda bedre framover. Det føles godt å komme ut i frisk luft og bevege seg, uansett vær.




Jeg ble også råda til å oppsøke godt, sosialt samvær, og det har jeg vært veldig flink til. Jeg har truffet mange venner i sommer, og jeg har hatt det kjempekoselig. I begynnelsen sleit jeg med angst etter å ha truffet vennene mine, og tenkte mange stygge tanker om meg selv, men nå i det siste har det gått bra. Nå er det derimot slutt på pengene, og jeg har fortsatt ikke hørt noe fra NAV, så da spørs det hvor mye sosialt liv det blir på meg i ukene framover. Jeg får krysse fingrene for at noen tar seg turen hit og besøker meg, så jeg ikke blir alt for asosial.

Vel, det var en oppdatering på hvordan det har gått siden sist, så da får jeg vel fortelle om hvordan det gikk på smerteklinikken i går. Jeg hadde først en time hos legen. Vi bare snakka litt om hvordan jeg hadde det, og hun bekrefta at det faktisk er fibromyalgi som er min diagnose. Jeg har jo blitt diagnostisert av en revmatolog tidligere, men på smerteklinikken undersøker de litt allikevel, for å være på den sikre siden.




Jeg var også heldig å få en time hos akupunktøren der i går. Hun hadde fått en avbestilling, så jeg kunne komme inn dit etter å ha snakket med legen. Først hadde vi en samtale der hun stilte veldig mange spørsmål. Jeg likte henne godt, og gleder meg til jeg skal tilbake dit. Hun er en hyggelig dame med godt humør, som er over gjennomsnittet interessert i smerte. Etter samtalen, stakk hun noen nåler i det høyre øret mitt og den høyre hånda mi. Jeg har en vondt bak i korsryggen på venste side som har sittet der i over et år, og hun ville oppnå smertelindring på den før jeg var ferdig der - så hadde vi i alle fall oppnådd noe, og begynt et sted. De første nålene merka jeg ikke så mye av, men den hun stakk oppå hånda mi, merka jeg på både godt og vondt. Det var vondt å bli stukket akkurat der, men  til gjengjeld så blei jeg bedre i korsryggen. Hurra! Jeg har fortsatt vondt, men jeg merker det ikke fullt så godt som jeg gjorde før jeg fikk nålene.

I tillegg til at jeg fikk noen nåler for korsryggen, så trykte hun på noen punkter bak mellom skulderbladene mine et sted, og det løste opp litt av det vonde og stive. Det er fortsatt vondt, men det blei i alle fall litt bedre der og da. :) Etter at jeg fikk behandling hos en refleksolog som også er akupunktør i fjor, så har jeg fått troen på akupunktur og soneterapi, men jeg har ikke hatt råd til det. Derfor er jeg kjempeglad for at jeg nå får timer hos akupunktøren på smerteklinikken - det går jo på frikortet mitt, så det betaler jeg ikke noe for. I tillegg er det betryggende å gå til en akupunktør som jobber på et sykehus, for da er hun antakelig god til det hun gjør. Hun jeg gikk til tidligere var også flink, men hun holder på i Tønsberg, så etter at jeg flytta hit blir jo det litt langt unna.

Etter akupunkturen blei jeg ganske slapp og trøtt. Jeg hadde i tillegg sovet litt lite natta i forveien, så da jeg satt og venta på bussen hjem, sovna jeg faktisk på bussterminalen. Etter at jeg kom hjem har jeg sovet i ca. 16 timer!





I dag fikk jeg nytt brev fra smerteklinikken, med informasjon om de neste timene mine framover:
Mandag 16.8 - Akupunktur
Mandag 23.8 - Fysioterapi
Fredag 3.9 - Psykolog
Tirsdag 7.9 - Kiropraktor

Det er med andre ord et skikkelig opplegg rundt meg framover, og jeg skal også på mestringskurs etter hvert. Jeg gleder meg til å prøve de ulike tingene og komme skikkelig i gang med behandlingen. Jeg håper virkelig at det gir resultater! Jeg veit at jeg må gjennom en del ubehagelige ting for å bli bedre, så jeg gruer meg også litt, men jeg er villig til å ofre mye for å kunne leve et mer normalt liv.




Q:
Har du erfaringer fra smerteklinikken eller akupunktur?
Har du noen erfaring med smertemestringskurs?

Sliten, men fornøyd!

Klokka halv åtte i kveld kom jeg hjem etter å ha vært i Oslo hele dagen. Vi har stort sett sittet hjemme hos Linn Kathrin og skravla, men vi gikk litt rundt på Oslo City før jeg vendte nesa hjemover litt over seks. Jeg har hatt en kjempefin dag og har kosa meg masse. Håper jeg får flere slike dager før månedskortet mitt går ut! Jeg trenger virkelig litt sosialt påfyll nå som jeg har gått hjemme så lenge. Det er gull verdt å kunne komme seg litt ut med en venninne og bare skravle og le i time etter time.

Tolv og en halv time hjemmefra var selvfølgelig alt for lenge for den dumme kroppen min, så nå er jeg temmelig utslitt. Det verker i absolutt hele meg, men det er det jammen verdt en gang i blant. Forsiktig kan jeg være en annen dag. Nå har jeg tatt en paracet og en dusj, så det hjelper jo på det verste - i alle fall har hodepinen begynt å gi seg, og da skal jeg si meg fornøyd.

Nå skal jeg straks innta min aller første Vallergan, og så se en episode av Angel før jeg tar kvelden og stuper til sengs. Tolvonen er ikke nok i seg selv - den får meg til å sove lenge, men den får meg ikke til å sove dypere, og det er jo halve poenget. Det hjelper meg jo fint lite å sove bort halve døgnet når jeg våkner og er like fordømt trøtt og sliten som da jeg la meg. Så nå blir det spennende å se hvordan det går. Jeg fikk også svaret på blodprøvene mine i dag. Der var alt fint, men jeg fikk med en resept på vitamin B12. Phu, nå er det mye pillestyr for tida. Jeg blir helt ør. Ja, ikke fordi pillene er så sterke altså, men fordi det er så mye å forholde seg til på en gang! (For dere som ikke henger med på hvorfor jeg prater så mye om kropp og piller, så les DETTE INNLEGGET.)




Bildet er knabba på Google.

Min første time på Smerteklinikken.

I går hadde jeg min aller første time på Smerteklinikken på Ahus. Jeg var der på infomøte for et par uker sida, og nå var det altså endelig tur for min første legetime der. Jeg har venta lenge, og jeg var veldig spent. Jeg både grua meg og gleda meg til jeg skulle få snakke med legen for første gang.

Jeg har prøvd å holde dere oppdatert på situasjonen min helt siden jeg falt ut av skolen i mars, og det er noe jeg har hatt planer om å fortsette med. Nå som jeg starter behandlinga på Smerteklinikken blei jeg veldig usikker på hvor mye jeg skulle dele med dere, for nå blir alt plutselig så veldig personlig. Medisiner, diagnoser og behandlingsmåter er et ganske sårt og ømtålelig tema. Mange har fordommer, mange har vanskelig for å sette seg inn i situasjonen, og for meg en det et sårbart område. Etter mange runder med tenking og fundering har jeg kommet fram til at jeg skal dele alt, bortsett fra noen veldige personlige ting som jeg prater med legen om.

Det er flere grunner til at jeg velger å "utlevere" meg selv til dere på denne måten. Blant annet tenker jeg som så at hvis mine erfaringer og tanker kan hjelpe ett eneste menneske med lignende problemer, så er det verdt det selv om det er litt vanskelig for meg her og nå. Jeg tror også at det er viktig å rive ned en del tabuer, og hvis jeg kan bidra med det, så sier jeg ikke nei takk. En annen grunn er at jeg vil gi menneskene i livet mitt muligheten til å forstå situasjonen min. Når dere får lese det på bloggen min slipper jeg for det første å fortelle ting fra begynnelsen igjen og igjen til en lang rekke mennesker, og for det andre så får folk mulighet til å ta inn inntrykkene og fordøye dem litt før de prater med meg neste gang, hvis de har behov for det. Enda en grunn er at jeg tror det kan være sunt for meg å få ting som svirrer rundt i hodet mitt "ned på papiret" og også få litt tilbakemeldinger fra folk på det jeg skriver. Vel, nok om grunnene, og over til utleveringen! Jeg vil forresten ikke love at jeg kommer til å fortsette å være like åpen, det kommer helt an på hvordan det påvirker meg, men jeg skal nå i alle fall gi det et forsøk.




Som sagt så hadde jeg min første time hos Smerteklinikken i går. Den første timen er bare en kartleggingssamtale, der vi prater sammen og prøver å kartlegge situasjonen min litt. For dere som ikke veit det fra før, så er grunnen til at jeg har fått plass på Smerteklinikken at jeg har diagnosen fibromyalgi, og sliter med å få livet til å fungere. Legen var veldig hyggelig, og stilte mange spørsmål. Noen var lette å svare på, mens andre var vanskeligere. Det var spørsmål om barndommen min, skolegangen, familien, livssituasjonen min slik den er nå og så videre. Det er ikke alt som er like lett og like hyggelig å snakke med en vilt fremmed om, og i alle fall ikke når vedkommende analyserer alt du sier. Men, skal jeg komme noen vei, så trenger jeg deres hjelp, og skal de kunne hjelpe meg, så må de ha mest mulig informasjon, og informasjonen må også være så riktig som mulig.

I forkant av timen hadde jeg fylt ut en million skjemaer. Ok, det var kanskje ikke fullt så mange, men det var uansett mange. Ut ifra de skjemaene kunne de fortelle meg at jeg i tillegg til fibromyalgien lider av middels sterk depresjon og angst. Det er veldig vanlig når en har fibromyalgi, så jeg burde kanskje ikke bli så overraska, men det var litt overraskende allikevel. Tidligere var jeg overbevist om at jeg var deprimert, men da jeg leste en folder om depresjon på OAS i april i år slo jeg det fra meg. Der sto det nemlig at en mistet interessen for ting og at en blei ute av stand til å glede seg over ting når en er deprimert, og det stemmer ikke for meg. Noen dager har jeg det sånn, men som regel greier jeg å se livets lyse sider uansett hvor langt nede jeg er. Det kan bare være litt vanskelig å virkelig glede seg over det som er bra, selv om jeg veit at det er der. I alle fall, etter å ha lest denne folderen, slo jeg meg til ro med at jeg ikke var deprimert, og tenkte at jeg bare hadde en normalreaksjon på en ytre hendelse i livet mitt - nemlig at sykdommen hindrer meg i å leve livet mitt slik jeg vil. Det er ingen hemmelighet at det er vanlig å gå gjennom en form for sorgprosess når en får en kronisk sykdom.

Når det gjelder angsten så skal jeg ærlig innrømme at jeg har hatt flere angstanfall tidligere, men det er flere år siden sist, så det kom som en liten overraskelse det også. Jeg er stadig engstelig og bekymra, men jeg trodde ikke det kvalifiserte til å kalles for angst.




Nå skal jeg i alle fall til psykolog for videre utredning og behandling, og det tror jeg blir allright. Jeg har vurdert å gå til psykolog siden jeg var rundt seksten, men jeg har ikke turt, så jeg er egentlig letta over at noen på en måte har tatt den avgjørelsen for meg. Da blir jeg kanskje litt klokere når det gjelder meg selv, og får kanskje noen svar på hvorfor jeg er så mye engstelig og hvorfor jeg er så innmari langt nede til tider. På en måte føler jeg at jeg "alltid" har hatt det sånn, men samtidig så har jeg alltid hatt en grunn til å ha det sånn også. Mobbing, krangling, venner som har svikta, sykdom og så videre - jeg vil ikke gå nærmere inn på det. Når en har gode grunner til å være nedfor er det lett å tenke at "Jeg er ikke deprimert, jeg er bare lei meg fordi ting er så vanskelige akkurat nå". Kanskje er det akkurat sånn det er også. Eller kanskje ikke. Det får jeg vel svar på etter hvert.

Jeg har fått beskjed om at det er viktig å fokusere på god søvn, å holde meg i aktivitet og å ha et godt sosialliv. Det siste blir nok det vanskeligste, siden jeg vegrer meg for å treffe folk når jeg er dårlig. I tillegg bor nesten alle vennene mine et stykke unna, og siden det er dyrt å komme seg rundt, så har jeg ikke råd... Jeg håper jeg skal greie å treffe litt venner allikevel. Folk kan jo alltids komme hit på besøk - det er litt greiere når jeg er hjemme også, for da slipper jeg å bli redd for å bli dårlig når jeg er en time med buss hjemmefra.

I tillegg til at jeg prata med legen, så blei jeg undersøkt litt. Hun trykte litt på nakken og ryggen min og sa "åj, åj, åj", og så målte hun blodtrykket mitt. Det var helt fint. Så ba hun meg om å ta ti knebøy mens hun fortsatt målte blodtrykket, og da gikk det helt kanakkas. Det viste seg at jeg slutter å puste når jeg gjør visse bevegelser, og det fører til surstoffmangel! Det er jo overhodet ikke bra, så jeg blir rett og slett nødt til å lære meg å puste. Det blir nok lettere tenkt enn gjort. Jeg prøvde en gang til etter at jeg var klar over hva jeg gjorde, og selv om jeg konsentrerte meg om å puste, så stoppa det helt opp. Snodig!




Jeg har også fått beskjed om at jeg skal gå tur hver dag. Jeg skal bestemme meg for hvor mange minutter jeg skal gå på forhånd, og så skal jeg gå kun det. Hvis jeg føler at jeg orker å gå i 30 minutter, så skal jeg gå bare i 15. Da skal jeg altså gå i 7,5 minutter, og så skal jeg snu og gå tilbake i samme tempo. Poenget er med andre ord ikke at jeg skal presse meg, men at jeg skal være i aktivitet samtidig som jeg skal lære å sette begrensninger for meg selv. Tidligere ville jeg kanskje gått i en halvtime og deretter ligget rett ut i tre dager etterpå. Da er det jo mye bedre å gå i femten minutter og greie å gjøre det samme resten av uka også. I tillegg til å gå tur skal jeg sette på musikk og danse i fem minutter hver dag. Jeg er ikke noen danser, og fikk nesten lyst til å skrike høyt da hun sa det, men jeg tror jeg har funnet løsningen. Jeg har jo en rokkering fra innersvingen! Det er god trening som passer godt til musikk, og når jeg bruker den bruker jeg så og si hele kroppen. Særlig får jeg trent opp stabiliseringsmuskulaturen i mage og rygg. Det må jo kunne kalles dans når jeg rokker i vei, eller hva?

Jeg har utført pliktene mine i dag. Selv om jeg har hatt vondt etter en hard dag i går, så gikk det bra, og det var egentlig veldig allright å få rørt litt på seg. Jeg fikk liksom i gang kroppen litt, og fikk løst opp noe av stivheten. I tillegg var det godt å greie å begrense meg selv, for da endte det ikke opp med at resten av dagen blei ødelagt!




Litt medisiner må også til. Blant annet har jeg søvnforstyrrelser på grunn av fibromyalgien. Jeg sover mye, men jeg føler meg aldri uthvilt. Tvert i mot føler jeg meg nesten mer sliten når jeg våkner enn før jeg sovner. Nå har jeg fått noe som heter Tolvon (10 mg) som egentlig brukes mot depresjon, men som også kan virke mor smerter og gi dypere søvn. Jeg har prøvd noe lignende tidligere: Sarotex. Den fungerte i og for seg bra på søvnen, men jeg sov fort i femten timer i strekk og var trøtt hele tida mens jeg var våken, så jeg kutta den ut. Nå håper jeg at Tolvon skal fungere bedre. I tillegg fikk jeg resept på paracet (1 g). Jeg skal ta en hver kveld sammen med Tolvonen i fem dager, og deretter skal jeg kun bruke den ved behov for smertestillende. Jeg fikk også resept på Vallergan (10 mg), som jeg skal bruke hver kveld hvis ikke Tolvonen fungerer bra nok i seg selv, men det tror jeg kanskje at den gjør. Vi får se. OBS! Ikke bruk piller som det ikke er meningen at du skal bruke, og bruk dem kun på den måten legen har sagt at du skal gjøre det. Ikke bruk blogginnlegget mitt som noen bruksanvisning for hvordan du skal ta medisiner - dette er det legen har sagt at jeg skal bruke, men du trenger kanskje noe helt annet enn det jeg gjør.

I går tok jeg min første Tolvon. Den skal tas klokka åtte, og rundt klokka ti slokna jeg på sofaen, ca. ti minutter inn i en episode av Angel. Andreas så ferdig episoden mens jeg sov, og etterpå snakka han til meg tre ganger før han greide å få meg såpass våken at jeg oppfatta hva han sa og greide å stavre meg opp i senga. Der slokna jeg på et blunk! Så enten fungerer de nye pillene veldig godt, eller så var jeg enda mer sliten enn jeg trodde etter gårsdagen. Jeg hadde til og med sovet 2-3 timer på sofaen da jeg kom hjem. Jeg våkna igjen ca. halv ti i dag, og da lå jeg og leste en times tid før jeg slokna igjen. Da sov jeg til klokka var tolv, og da sto jeg opp. Jeg har med andre ord sovet MASSE det siste døgnet, og i dag har jeg for en gangs skyld ikke følt meg like trøtt som jeg pleier. Jeg håper det er pillene som fungerer så bra, og at jeg trenger mindre søvn når jeg har brukt dem en stund. Det er jo ikke så gøy å sove bort halve døgnet og vel så det.

Etter at jeg hadde vært hos legen i går, måtte jeg ta en haug med blodprøver. Jeg har ikke helt tellinga på hvor mange glass det blei, men det var 5-6 stykker i alle fall. I tillegg ligger årene mine dypt, så det var ikke bare-bare å stikke meg i går. Det var ei dame som stakk meg først en gang, men der rant blodet så sakte at hun bare så vidt fikk fylt det første glasset. Etter det turte hun ikke å stikke igjen, så hun henta ei ny dame. Hun stakk meg i andre armen, og her gikk det heldigvis fort unna. det var veldig ubehagelig siden hun måtte stikke så langt inn, men de fikk det blodet de trengte, så da er vel alle parter fornøyde. Som regel pleier blodprøvene mine å være helt fine, så de finner vel ingenting denne gangen heller, men det blir spennende å se om de finner ut noe. Jeg aner ikke hva de tester blodet mitt for denne gangen - jeg tenkte ikke på å spørre. Jeg har blitt så vant til å måtte ta blodprøver, så det går liksom litt i glemmeboka å spørre om hva de egentlig skal sjekke.




Vel, mer var det vel egentlig ikke å fortelle om fra dette besøket. Jeg har time igjen 11. august, og i tillegg venter jeg på brev om når jeg skal til psykolog. Så det blir spennende å se hvordan ting utvikler seg framover.

PS. Jeg setter ekstra stor pris på kommentarer til dette innlegget. :)



Bildene er funnet på Google.
EDIT: De fleste bildene er fjerna for å gjøre innlegget ryddigere og mer oversiktlig.

Fibromyalgia Awareness

Endelig!

Nå har jeg endelig vært inne hos legen! Jeg har fått papirene jeg trenger for å ta et skritt videre, og det føles godt at jeg har fått utretta noe i dag og at jeg nå kan komme et skritt videre i den milelange prosessen. Nå skal jeg søke permisjon fra skolen i ett år, og i morra skal jeg til NAV for å levere søknadsskjemaet om arbeidsavklaringspenger. Så får en håpe og tro at det ordner seg. Legen sendte også purring til både smerteklinikken og revmatismesykehuset, så da får jeg krysse fingrene for at jeg hører noe derfra snart også, så kanskje jeg får muligheten til å bli bedre.

Nå er jeg sliten etter å ha sykla rundt fire kilometer og sittet i tre timer på legekontoret, så nå skal jeg bare prøve å samle krefter en stund, slik at jeg kanskje orker å lage middag til min kjære kommer hjem i kveld. Jeg blir frustrert av å orke så lite - det er så mye jeg vil gjøre! Men, men, om jeg lærer meg hvor grensene mine går, så greier jeg sannsynligvis mer på sikt. Jeg får trøste meg med det. Jeg skulle bare ønske jeg sto lenger fram i køen da tålmodigheten blei utdelt. ;)

Jeg håper dere har en strålende dag! :)


Bildet fant jeg på den gamle harddisken min, så jeg er usikker på hvor det kommer fra.

Lei av telefonkø.

Nå er jeg lei av  sitte halve dagen i telefonkø uten å få noe hjelp, så i dag er planen å dra opp på legekontoret og sitte der til de hjelper meg. Så får vi se da, hvor tøff i trynet jeg er når jeg først kommer dit. Jeg har vel egentlig ikke noe annet valg enn å være litt tøff, for nå har undervisninga på skolen begynt igjen - og det funker ikke. Jeg var der på mandag - noe som resulterte i at jeg blei dårlig og totalt utslitt. Selv om planen er å søke permisjon fra praksisperioden begynte (1. mars), så tør jeg ikke å la være å møte opp på de obligatoriske undervisningene før jeg har papirene i orden, for jeg er redd for å miste eksamensretten og skoleplassen min.

Jeg er ikke videre imponert over velferdsnorge for tida. Det er synd at jeg er for syk til å fullføre skolen og redde verden akkurat nå. Men, men, jeg kommer sterkere tilbake!

Jeg er en poet.

Saksbehandleren min i NAV heter Ståle. På min lange vandring mot bussen til Bjørkelangen dikta jeg et lite dikt.



Trenger ikke utdanning jeg, jeg som kan dikte. Jeg kan jo bare gi ut ei bok! Men, så er jeg litt redd for at pengene skal gå meg til hodet og at jeg enten blir ei blære eller sløser bort alt på rus og horer. (Jada, som et medmenneske og en ihuga sosionomstudent sier jeg vanligvis prostituerte, men det gir liksom ikke den samme effekten i denne sammenhengen.)




I alle fall: Jeg overlevde møtet, og selv om Ståle er utflytta trønder så han ikke ut som en bøddel. Ikke at jeg har sett så mange utflytta trøndere som gjør det, men uansett. Når jeg tenker meg om, så har jeg vel heller aldri sett en ekte bøddel, så etter nærmere ettertanke kan det godt hende at Ståle faktisk så ut som en bøddel - men han virka i alle fall ikke så avskrekkende som en skulle tro med tanke på at han jobber på NAV. (Og nei, svigermor, jeg synes ikke du er så forferdelig skummel, men om du hadde råderett over mitt ve og vel og min økonomiske situasjon, så tror jeg nok at vi hadde hatt et noe anspent forhold.)




Jeg blei kanskje ikke så mye klokere av møtet, og jo mer jeg prøver å huske av hva som egentlig blei sagt, jo mer usikker blir jeg. Det eneste jeg med sikkerhet husker, er at han gjentok igjen og igjen at de helst ikke ville ha meg inn i systemet, samtidig som han ga meg et søknadsskjema for arbeidsavklaringspenger. Så det eneste alternativet som hopper opp og slår meg i hodet som noen lunde realistisk, noen lunde motiverende og noen lunde "jeg skal faen meg ta tilbake livet mitt, selv om det kanskje tar litt tid", er å søke arbeidsavklaringspenger og ta et års permisjon fra studiene mens jeg prøver å få meg selv på beina igjen, for så å gi skolen et forsøk til. Så nå må jeg bare snakke med legen og få han til å skrive en riktig så grundig erklæring på hvor ille det står til, håpe at jeg får innvilga søknaden og i tillegg skaffe meg permisjon fra skolen.




Hahahaha, jeg driver og sender noen meldinger med min kjære mor, og hun er søt og snill. Hun sa at det er ingen som vil at unge folk skal havne i systemet, men at må man, så må man. Siden jeg ikke ser noen andre løsninger (etter å ha prata med x antall mennesker om situasjonen), og ser på hele situasjonen med svart galgenhumor for øyeblikket, så svarte jeg at da håper jeg at de må, for ellers så veit jeg ikke hvem jeg skal skyte. Da svarte hun: "Skyter du noen, så får du betalt for å bo og spise. Du får skole og andre behandlinger du trenger. Hehe. Men finn noen som vi ikke liker da." Her snakker vi mamma som backer en opp. (Og til dere som ikke kjenner meg og lurer på om jeg mener alvor? Nei. Jeg er faktisk pasifist og synes til og med det er turnoff hvis gubbelarsen spiller CS.)




Astrid, jeg tror ikke jeg orker å blogge om mat i dag, for etter å nesten ikke ha sovet i natt, gått flere kilometer og vært i møte med NAV, så er det ikke så mye igjen av meg akkurat nå. Gubbelarsen min skal mekke maten og jeg skal bare prøve å bli menneske igjen til i morra, slik at jeg kanskje greier å utrette noe da også. Jeg lover å komme sterkere tilbake!




Bamsebildene har jeg henta fra den eldgamle harddisken min, og før den tid så tror jeg at jeg hente dem fra gjesebokinnleggene jeg fikk på Sprayskipet, som ikke eksisterer lenger.

NAV-nerver.

Gud, så nervøs jeg er. Det er helt grusom. NAV-møtet som jeg har venta så lenge på å få, er om litt over to timer, og jeg føler meg totalt uforberedt. Jeg aner ikke hva jeg skal si, og aner ikke hvordan jeg skal få forklart situasjonen. Jeg som vanligvis alltid er forberedt, har en løsning og veit hva jeg skal si, har mistet munn og mæle og inni hodet mitt er det bare kaos.

Vel - jeg antar at dette er god trening til å se brukernes point of view, om jeg noen gang greier å fullføre sosionomutdanningen min. Det jeg har lest i bøkene, om at en som hjelper innehar en maktposisjon og at dette kan føles overveldende og vanskelig for brukeren, det stemmer i alle høyeste grad. Jeg blir gal av at "alt" nå avhenger av NAV og hva de sier og mener. Jeg håper bare at jeg greier å være meg selv, holde meg rolig og tenke klart når jeg først kommer på møtet. At jeg finner ordene og slipper å famle i blinde. Jeg har venta alt for lenge på dette møtet til å rote det til med nerver.

Faktisk, så føler jeg at dette er et passende tidspunkt til å komme med en aldri så liten betroelse til dere. Før trodde jeg nemlig NAV het NAV fordi det hadde noe med navigering (rådgiving, veiledning) å gjøre. Etter at jeg begynte å studere sosialt arbeid har jeg lært at  så feil kan man ta. Ny Arbeids- og Velferdsforvaltning. Min sjel er mer poetisk enn systemet, tydeligvis. Ønsk meg lykke til! =)

 

 

Stakkars, stakkars, stakkars meg.

Patetisk? Antakelig. Men jeg synes faktisk at det er ganske stakkars meg akkurat nå. Jeg har fortsatt ikke funnet noen løsning på skole-/helsesituasjonen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke blitt ringt opp igjen av NAV, og jeg får ikke svar på det jeg spør om på skolen. Nå sitter jeg og grubler på om jeg skal reise til NAV uten avtale, om jeg skal ringe dem opp igjen, eller om jeg bare skal være tålmodig å vente. Eventuelt om jeg bare skal sende en søknad på arbeidsavklaringspenger - den ligger her mer eller mindre ferdig utfylt, så nå mangler jeg bare dokumentasjon fra legen. Herre Gud. Jeg er rådvill. Jeg veit jo ikke engang om det er det jeg burde søke, jeg vil bare ha hjelp til å komme meg videre så jeg kanskje en gang i fremtida kan leve noen lunde normalt igjen og få meg en jobb som jeg kan fungere i.


Bildet er hentet her.


Når det gjelder skolen, så sendte jeg en mail 30.3. og spurte om det var mulig for meg å få tatt praksisen i sommerferien og om hvordan i det tilfelle ville foregå. Stilte et par andre spørsmål også. Etter det har jeg sjekka mailen min mer eller mindre hver dag for å se om jeg har fått noe svar. I går gikk jeg lei av å vente, så jeg sendte mailen min på nytt. Da fikk jeg endelig svar. Der sto det at hun allerede hadde svart meg - men den kom aldri fram. Jeg får nesten aldri mail på studentmailen min, så det er jo ikke akkurat så den kunne ha kommet bort i mengden heller... Bortsett fra å si at hun allerede hadde svart, oppfordre meg til å finne praksisplass på egenhånd og komme på et møte i neste uke, fikk jeg ikek svar på noen av spørsmålene mine. Det er vel litt vanskelig for meg å finne en praksisplass, når jeg ikke engang får et svar på når jeg kan ta igjen praksisen min?

Jeg går dag ut og dag inn og bare venter på svar. I mellomtiden farer dagene forbi uten at jeg får gjort noe som helst og jeg blir mer og mer stressa. Jeg greier ikke å konsentrere meg om å lese til eksamen, jeg får ikke holdt huset ryddig, jeg er en elendig blogger for tiden og jeg greier heller ikke å fokusere på de tingene som vanligvis fungerer som terapi - som for eksempel å skrive brev eller blogge. En periode laga jeg masse smykker, og det fikk tankene over på andre ting, men akkurat nå orker jeg ikke det heller. Jeg får lyst til å hyle, men det hjelper vel lite. Å gå rundt og ikke vite hva som vil skje framover tapper meg fullstendig for energi - og det er ikke noe jeg har så overdrevent mye av fra før.

Jeg får trøste meg med Tim Minchin (det kunne vært verre - jeg kunne vært mora til Hitler), spise litt mat, ta en dusj og kanskje sykle bort til mamma og tyne henne for noen tips og råd om hva i alle dager jeg skal gjøre nå. I det minste kanskje hun kan fortelle meg at det er godt jeg ikke er hest, for da ville jeg vært skutt for lengst.


En liten permisjon fra fangenskapet!

Ja, nå har jeg jo bare tusla hjemme i flere uker, og har knapt vært lenger enn til postkassa, bortsett fra noen veldig få turer til butikken, et par turer til Oslo, en tur på hytta en dag og en tur til legen. Det er ikke så mye å skryte av. Bortsett fra at jeg var på Shell og henta en pakke i går, så har jeg ikke vært hjemmefra siden lørdag og knapt sett andre mennesker enn min kjære.

I dag har jeg en samtale med sosionomen på OAS igjen, så nå sitter jeg på skolen i Oslo. Og gjett om det er deilig å komme seg litt ut og vekk?!? Jaaaa! =D Litt seinere i dag skal jeg møte ei venninne også. Vi er brevvenninner, og selv om hun bor i Oslo så sees vi nesten aldri. Jeg støtte tilfeldigvis på henne i Sverige rett før jul, men før det hadde vi ikke sett hverandre på flere år, så det blir nok hyggelig å finne på noe i dag. :)

Vel, jeg må nesten stikke igjen nå - jeg tenkte bare at jeg skulle gi et lite livstegn fra meg siden jeg var stille i hele går. Det er jo en ganske uvanlig ting for tida, hehe. ;)

Ha en fin dag da, folkens! :)

 

Ordner det seg for naive piker?

Som vi alle veit, så ordner det seg for snille piker. Så da er det store spørsmålet: Ordner det seg for naive piker? Jeg snakker selvfølgelig om min helse-/skolesituasjon som jeg har skrevet litt om i det siste. Jeg trodde jo alt alt hadde ordna seg og at alt skulle bli så fint og flott. Så viste det seg at det ikke var så fint og flott allikevel. I løpet av gårsdagen gikk det opp for meg at forslaget skolen kom med til alternativt studieløp, ville fungere enda dårligere enn det jeg skreiv i innlegget mitt.

Jeg må nemlig ta minimum 30 studiepoeng på et år for å i det hele tatt ha krav på studiestøtte, så med 10 studiepoeng i løpet av et år betyr det null penger. 87.000 kroner mindre å leve for i løpet av 10 måneder. I dag fant jeg også ut at for å ha krav på studentkort på kollektivtrafikken, så må jeg være heltidsstudent. Ergo må jeg kjøpe vanlig 30-dagersbillett til 1940 kroner istedenfor studentkort til 800 kroner hver måned. Det er enda 1140 kroner mindre å leve for hver måned, og da er vi oppe i 98.400 kroner mindre å leve for på 10 måneder - i snitt 9840 kroner i måneden. Haha. Det går sikkert kjempefint. -_-




Eller kanskje ikke... Gud, jeg er så frustrert og oppgitt at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre at meg. Jeg ser ikke noen løsning noe sted og jeg greier ikke å tenke på noe annet. Jeg sendte mail til skolen i dag og forklarte at forslaget de hadde gitt meg ikke er gjennomførbart, og at det da faktisk blir bedre å følge det opprinnelige studieløpet. Jeg skreiv også at jeg håpa at det var mulig å få til en bedre løsning og at jeg satte pris på at de prøver å tilrettelegge for meg. Svaret jeg fikk var "Da satser du på normert løp fremover" og "Det som gjenstår for deg nå, for å kunne fortsette studiet sammen med kullet ditt, er praksis. Hvordan og når ser du for deg at du kan gjennomføre praksisperioden slik at den blir avsluttet før 2. studieår begynner?".

Jeg setter virkelig pris på at de prøver. Det gjør jeg. Men er dette alt de kan tilby? Enten - eller? Ikke noen mellomting der jeg kunne tatt ca. 40 studiepoeng i året? Det ville blitt vanskelig for oss økonomisk det også, men det ville i det minste blitt lettere for meg å fullføre studiet - og de fleste studenter har jo dårlig økonomi. Så det skulle vi nok ha greid - forhåpentligvis.




Jeg ringte NAV i dag også. Og der var det som vanlig ingen som hadde med slike ting å gjøre på jobb. Så da må jeg pent bare vente litt til. Hun jeg snakka med var i alle fall litt mer imøtekommende enn hun forrige som tok telefonen, og hun tok nummeret mitt og lovte at de skulle kontakte meg igjen og avtale et møte. Så da får jeg håpe at det skjer - og det litt fort.

Uff, dette var ikke et mye oppløftende innlegg. Er det noen som har erfaringer med det samme eller som har noen tips og ideer til hvordan dette problemet kan løses, så være så snill: Skrik ut! Jeg trenger alle de tips jeg kan få akkurat nå. Jeg er virkelig helt blank - jeg ser ikke lys i verken den ene eller den andre enden av tunnellen akkurat nå.




Vel, jeg har spart en liten, positiv nyhet til dere helt til slutt: Arbeidskravet mitt om kommunikasjon er mottatt og godkjent! Hurra! =D Da er i alle fall dét ute av verden.




Bildene til dette innlegget har jeg funnet via Google bildesøk. Søkeordet jeg brukte var "sad".

Jeg er frustrert!

Som jeg fortalte om i et tidligere innlegg, fikk jeg tilbud om å få tilrettelagt studieløpet mitt, slik at jeg får tatt studiene i løpet av 4 år istedenfor i løpet av 3. Dette hørtes jo fint og flott ut, så jeg takka ja. I dag fikk jeg forslaget over hvordan vi kan legge det opp, og jeg håper for Guds skyld (eller, min skyld) at det ikke er det eneste alternativet. Det innebærer nemlig at jeg fullfører det jeg holder på med nå på høsten og deretter ikke gjør noe som helst helt fram til våren. Til våren er det meninga at jeg skal ta bare 10 studiepoeng...

Nå har jeg allerede fått studiestøtte utdelt for 60 studiepoeng (1 studieår), og jeg har fullført 30 av dem. Til høsten får jeg fullført de resterende 30. Det vil si at i løpet av hele neste skoleår, vil jeg bare få studiestøtte for 10 studiepoeng, og da antakelig kun fordelt utover vårsemesteret siden det er da jeg skal ta de studiepoengene. Med huslån og andre utgifter, så kan dere jo selv legge sammen to og to og tenke dere hvor bra det fungerer.




Året etterpå, altså mitt 3. år på høgskolen, er det meninga at jeg skal ta hele det 2. studieåret i fagplanen, bortsett fra de 10 poengene som jeg får tatt neste vår. Altså nesten helt likt som de andre, bare minus ett fag. Mitt 4. år på høgskolen, er det meninga at jeg skal ta hele det 3. studieåret. Dette er jo helt meningsløst og jeg sitter og river meg i håret og lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre nå. Det blir jo helt bortkasta å legge om studieløpet hvis det bare innebærer slaraffenliv i et år, før jeg må ta resten i et eneste hardkjør. Det eneste det fører med seg er jo at jeg kjører meg selv på dunken økonomisk først, og så kjører jeg meg selv på dunken fysisk (og antakelig også psykisk) etterpå. Neppe en særlig god løsning.




Nå har det seg jo slik at jeg sto på psykologieksamen allikevel, og da trenger jeg i grunn ikke å ta den opp igjen. Det vil si at jeg kan ta førsteårets avsluttende eksamen til planlagt tid, i juni. Det blir litt stress, men det skal jeg greie. Da er det faktisk bare praksisen i 1. året jeg mangler, og jeg synes det er dumt å skulle komme et helt år på etterskudd bare fordi jeg mangler to måneder i praksis... Det hadde vært supert å bruke et år ekstra om det hadde blitt jevnere fordelt, men som sagt: Jeg ser ikke poenget med å dasse rundt et helt år, for så å kjøre meg selv beinhardt igjen de siste to åra.

Åååh, jeg håper virkelig at det finnes en annen og bedre løsning, som faktisk er gjennomførbar. Jeg prøver å være positiv og løsningsorientert, men nå føler jeg at nettet snører seg sammen rundt meg på alle kanter, og da er det ikke så lett å holde motet oppe...




I dag var jeg forresten på psykolog- og rådgivertjenesten på OAS og prata med en sosionom. Jeg veit i grunn ikke helt hva jeg synes om det, og jeg blei ikke så veldig mye klokere. Men, men, det skader som sagt ikke å gi det et forsøk, så vi får se hvordan det går. Skal tilbake dit til ny samtale 9. april.

Jeg har vært dødsflink i dag. Jeg har vært i Oslo hele dagen, og når jeg ikke har vært på OAS har jeg sittet på skolen og studert. Jeg har skrevet ferdig kommunikasjonsoppgaven som jeg hadde fått frist til i morgen på - så nå er den levert og forhåpentligvis ute av verden for godt. Dessuten har det gått opp ganske mange lys for meg i dag som jeg har sittet og jobbet så mye med stoffet. Det er moro når ting for en gangs skyld fungerer som de skal! :)

Jeg har ikke vært helt i form i dag heller, men jeg har greid meg fint. Nå begynner jeg å bli skrekkelig sliten, og jeg skal på skolen igjen i morra på et praksisseminar med basisgruppa. Så jeg får vel bare hive meg rundt, lage noe mat og komme meg i seng. Sov veldig dårlig i natt, så er litt i manko. Men, men, nå er det bare i morra igjen jeg trenger å gå ut av døra denne uka, så da får jeg heller sove hele torsdag. Dessuten er det innmari godt å komme seg litt ut og vekk fra huset når jeg har gått hjemme så lenge som nå, så egentlig så gleder jeg meg litt. :)




Wikipedia sier:

Frustrasjon er en følelse som ofte fremkalles når man ikke kan nå et personlig mål. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende hos personer med høye krav til seg selv eller sin egen utførelse av en oppgave, men de aller fleste opplever frustrasjon til tider. Ofte er mye ansvar, høye krav til seg selv eller høye forventninger en årsak til at frustrasjon oppstår.

Ordet kommer av latin frustratio («skuffelse»), som igjen kommer av frustra («forgjeves» eller «bortkasta»).

Så veit dere det.

Det ordner seg for snille piker. :)

Om dere har fulgt med på bloggen min de siste dagene, så veit dere at jeg var på møte med ei dame på skolen i går. Der fortalte jeg hva situasjonen min var og hvordan jeg har det i forhold til studier og slike ting. Hun jeg prata med var veldig imøtekommende og løsningsorientert, så møtet gikk veldig bra. Hun ga meg tre valgalternativer:

1. Få ny praksisplass som er bedre tilrettelagt for min situasjon og fullføre skoleåret med de oppgaver og eksamener det innebærer. For min del, som henger litt etter, er det snakk om å levere 5 arbeidskrav, lese ca. 3000 sider, ta 2 eksamener og fullføre praksis (som normalt er 80 % stilling i to måneder) innen 3. juni.

2. Få tilrettelagt hele studieløpet, slik at jeg tar utdanningen i løpet av fire år istedenfor tre. Da slipper jeg praksis nå og kan konsentrere meg mer om en ting av gangen. Tar akkurat de samme temaene som alle andre og vil ende opp med akkurat den samme utdanningen - forskjellen er bare at jeg bruker et år ekstra.

3. Ta et års permisjon for å komme meg til hektene, og så begynne på igjen der jeg slapp.

 



Har tenkt en del på de forskjellige alternativene. Alternativ 3 ser jeg ikke helt hensikten med, siden det er en kronisk sykdom jeg sliter med og at hvis jeg da begynner på det samme hardkjøret om et år, så vil det sannsynligvis ikke gå noe bedre enn det går nå. Dessuten ser jeg ikke hvordan det skulle løst seg økonomisk. I tillegg tror jeg at jeg hadde blitt ganske deprimert av å bare gå hjemme og tråkke i et helt år.

Alternativ  1 derimot, som er det jeg har sett for meg hele tida, virker temmelig uoverkommelig. Har jeg ikke greid å henge med til nå - hvordan skal jeg da greie å både ta igjen det forsømte og i tillegg henge med på det vi driver med nå? Formen har jo ikke akkurat blitt noe bedre de siste ukene, så jeg er temmelig sliten. Alt stresset med skolen har gjort at det bare har gått en vei... Jeg ser for meg at hvis jeg forsøker dette alternativet, så kommer jeg til å bli helt utbrent, og antakelig ikke greie å fullføre året. Da blir jeg nødt til å vente et ekstra år før jeg kan begynne på år nummer to.

Alternativ 2 derimot gir meg muligheten til å ta ting litt mer i mitt eget tempo. Jeg vil få et fast opplegg jeg skal forholde meg til, men jeg har bedre tid på hvert tema og kan konsentrere meg mer om en ting av gangen. Det tror jeg vil øke både livskvaliteten og kvaliteten på skolearbeidet mitt. Dessuten tror jeg at det vil gi meg en bedre mestringsfølelse, og det vil igjen påvirke motivasjonen positivt. :) Så derfor har jeg vel mer eller mindre bestemt meg for alternativ nummer 2, men jeg skal tenke på det fram til mandag, og så skal jeg gi skolen beskjed om hva jeg har bestemt meg for. Det er vanskelig å ta en såpass stor beslutning på så kort tid, men jo mer jeg tenker på det, jo mer fornuftig virker det. Hva tror dere? Jeg tar gjerne imot andres synspunkter, selv om det er mine egne jeg kommer til å ta beslutningen utifra, siden det tross alt er jeg som kjenner meg selv best og som må leve med de valgene jeg tar. :)




I tillegg til å gi meg disse alternativene anbefalte hun meg å kontakte NAV og søke om attføring (eller arbeidsavklaring som det heter nå). Grunnen til det er at jeg slutta på ICA og valgte denne utdanningen fordi jeg så at jeg måtte ha en annen jobb om jeg skulle greie å fortsette i arbeidslivet på sikt, og jeg vil ikke greie å ha en hvilken som helst jobb. Jeg ringte NAV allerede i går, men fikk ikke tak i hun jeg måtte prate med, så jeg får prøve igjen til uka. Jeg aner ikke hvordan slikt fungerer, men jeg antar at jeg finner ut av det når jeg får tak i de rette personene.

Hun anbefalte meg også å kontakte psykolog- og rådgivertjenesten på OAS og prate med noen der, slik at jeg slapp å streve med alt dette "aleine". Det kan være godt å ha noen å prate med når ting er tunge, og selv om jeg har både samboer, familie og venner som støtter meg, så kan det være greit å ha noen utenforstående som en kan si hva som helst til uten å tenke på at det kanskje blir for mye for dem eller at en klager og syter. Når en får en kronisk diagnose som for eksempel fibromyalgi, er det anbefalt å gå til psykolog, men jeg har aldri gjort det. Jeg har slitt veldig med dystre tanker, så jeg har vurdert det flere ganger, men jeg har alltid feiga ut. Grunnen til at det kan være viktig å gå til psykolog, er at når man får en såpass omfattende diagnose, så er det et slag i trynet. Hele livet ditt blir snudd på hodet.




For min del har sykdommen over tid gjort slik at det er mange ting jeg ikke greier like godt lenger, eller som jeg ikke greier i det hele tatt. Jeg har også veldig lite energi, og det har ført til at jeg ikke lenger har et like sosialt liv og ikke orker å gjøre alle de tingene jeg gjorde før. For å nevne et eksempel, så elsker jeg å skrive brev for hånd og å lage smykker, men mange dager greier jeg ikke dette lenger, fordi fingrene mine er stive og verker. Et annet eksempel er at på de aller verste dagene (som heldigvis er i fåtall), så greier jeg ikke å kle av meg på overkroppen og på føttene på egenhånd. Normalt er det bare koselig at kjæresten kler av deg - men når han gjør det fordi en ikke greier det selv,  så føles det utrolig stigmatiserende og en skammer seg nesten. Sånn føler i alle fall jeg det. Uansett hvor frisk og sterk man er psykisk, så er det tungt og vanskelig når livet ikke blir slik man hadde tenkt og planer og drømmer må endres på.

Uansett, jeg gikk til OAS allerede i går, siden jeg først var i byen og ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med det første. Der fikk jeg komme inn til en "inntakssamtale" nesten med en gang, der jeg prata med ei hyggelig dame som stilte noen spørsmål og kartla situasjonen litt. Hun sa at jeg ville bli kontakta om en ukes tid eller så og antakelig få en time rundt påsketider. Etter det er den foreløbige planen at de skal følge meg frem til semesterslutt. OAS sin psykolog- og rådgivertjeneste er ikke noe varig tilbud, men det er slik at de kan følge meg i en liten periode. Det blir spennende å se hvordan det går.




Ringte også til lånekassen for å undersøke hvordan det blir med studiestøtte dersom jeg endrer studieløpet. De tillater et års forsinkelse i studiene, så det skulle gå bra. Slik jeg forsto det blir det slik at jeg får to års studiestøtte fordelt på de neste tre årene, siden det går på antall studiepoeng og ikke på antall år. Dermed blir det litt mindre penger hver måned, men er vi forsiktige, så skal det gå bra. Det blir ikke mye å gå på, men det får så være.

Vel, dette var en oppdatering på hva som skjer med skolesituasjonen min for øyeblikket. Siden dette innlegget er ganske langt i seg selv og jeg begynner å bli klar for litt mer mat enn bare en liten avocado, tar jeg heller og skriver om resten av gårsdagen i et annet innlegg litt seinere i dag. :) Planen er at jeg bare skal slappe av i helga - det har jeg lovt både meg selv om andre, så da burde jeg få tid til å blogge litt. :)

Håper dere får en kjempeflott dag! =)


Møte i morgen.

Nå har jeg endelig fått tak i hun jeg måtte prate med på skolen. Jeg fikk i grunn ikke sagt så veldig mye, men vi fikk avtalt et møte i morgen klokka 10. Gruer meg litt, men det skal bli godt å få det overstått også, slik at vi kan komme i gang med å finne en ny praksisplass til meg. Har prata med kontaktlæreren min igjen også, og hun er så snill og forståelsesfull at jeg blir helt øm i hjerterota.

Nå tenker jeg at det er på tide at jeg finner senga igjen, for selv om jeg bare har sittet helt stille i dag er jeg totalt utslitt. Holder på å sovne sittende og er helt fjern. Min kjære ringte til meg for ikke så lenge siden, for å høre hvordan det gikk med meg. Jeg fikk nesten ikke med meg hva han sa en gang, så tror det er lurt å få litt mer søvn og hvile.




Takk for fine kommentarer til det forrige innlegget mitt. Det setter jeg virkelig pris på! :)

Livet er uforutsigbart.

...Som jeg fortalte om i forrige innlegg, skulle jeg i praksis på Toten og kunne ikke blogge igjen før til fredagen, som var den dagen jeg skulle komme hjem. Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg skriver allerede.

Saken er den at jeg måtte avslutte praksisen på Toten allerede i går kveld av helsemessige årsaker. Jeg hadde vært overbevist om at det skulle gå bra, men det gjorde det altså ikke. For at dere ikke skal sitte og dikte deres egne historier om at jeg er dødssyk eller noe lignende, skal jeg være grei å fortelle dere at jeg har noe som heter fibromyalgi. For dere som ikke veit hva det er, så er det en muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdom. Sykdommen er kronisk, og hovedsymptomet er smerter i muskulatur og ledd, i såkalte "tenderpoints" (ømme punkter). Det følger med mange andre symptomer også, og en liste kommer her:

Noen av de vanligste symptomene:

- Smerte: dyp, intens, verkende, sviende og/eller brennende
- Stivhet: ofte verst om morgenen
- Barometri: forverring ved værskifte
- Indre frost
- Hodepine
- Nummenhet og hovenhetsfølelse: gjerne hender og føtter
- Synsforstyrrelser
- Fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm
- Forverring ved uvant fysisk aktivitet
- Forverring ved fysisk og psykisk stress
- Tretthet, utmattelse og overfølsomhet
- Søvnproblemer, oppstykket søvn
- Depresjon, angst, opplevelse av å ha "klump" i halsen
- Glemsomhet, konsentrasjonsvansker, finner ikke ord
- Øresus, munntørrhet
- Svimmelhet, kvalme
- Hyppig vannlating

Jeg har hentet denne informasjonen fra siden til Norges Fibromyalgi Forbund (som jeg er medlem i). Om du er interessert så finner du mye informasjon om fibromyalgi på denne siden.



Fra tid til annen har jeg alle disse symptomene, noen oftere enn andre. Noen sliter jeg med daglig og noen bare en gang i blant. Da jeg kom til Toten på mandag kveld følte jeg meg ganske bra. Siden praksisen min egentlig ikke begynte før på tirsdag fikk jeg sove på en tom avdeling, og selv om jeg nesten ikke sov natt til tirsdag fordi jeg la meg seint, var veldig spent på morgendagen og sto opp tidlig, så følte jeg meg fortsatt i fin form da jeg sto opp på tirsdag.

Jeg blei veldig godt tatt imot på avdelinga der jeg skulle være, men allikevel greide jeg ikke å slappe av og føle meg trygg på meg selv og omgivelsene. Jeg blei dårligere og dårligere i løpet av dagen og jeg var forferdelig trøtt. Som dere kan lese i symptomlista over, så blir sykdommen verre ved uvant fysisk aktivitet og ved fysisk og psykisk stress. Det er ganske heavy å være på en slik institusjon, og veldig uvant for meg, så jeg blei bare dårligere og dårligere. Kroppen begynte å verke, jeg hadde veldig hodepine. Selv om andre syntes at det var varmt fikk jeg "kuldetokter", jeg hadde vondt i magen, var svimmel og kvalm og så videre. I det hele tatt: Jeg hadde det helt jævlig, og det gjorde sitt til at jeg ikke greide å skli inn i miljøet.




Da jeg la meg tirsdag kveld var jeg totalt utslitt og på gråten, men jeg tenkte at jeg antakelig ville føle meg mye bedre når jeg våkna dagen etter. Det gjorde jeg altså ikke - jeg følte meg bare enda verre. Litt utpå dagen fikk jeg en liten knekk og fortalte fadderen min og hvordan jeg hadde det. Jeg gråt og hadde det helt grusomt, og vi blei enige om at det var best at jeg avslutta praksisen min der og heller prøver å finne en praksisplass som ikke er så krevende. Før det blei endelig avgjort prata jeg med han som driver stedet der, og han var også enig i at det var til det beste.

Det var veldig sårt å måtte avslutte etter så kort tid. Jeg var veldig glad for å ha fått akkurat den praksisplassen og hadde sett fram til å være der. Som sagt blei jeg også godt mottatt og jeg fikk inntrykk av at det var et veldig allright sted å være. Allikevel veit jeg at jeg har tatt et viktig og riktig valg ved å avslutte, og det er en liten seier i seg selv. Jeg kjørte meg selv rett i veggen for et år siden, og jeg har ikke tenkt til å gjenta det om jeg kan unngå det. Hadde jeg blitt værende på TBK ville jeg bare blitt verre og verre og når det når et visst punkt, så tar det ukesvis, kanskje månedsvis, før det retter seg opp igjen - og det ville kanskje ført til at jeg ikke greide å fullføre skoleåret.




Noe som var en litt rar opplevelse, var at før jeg hadde disse samtalene med fadderen og han som driver stedet, så sleit jeg veldig med å slappe av og skli inn i miljøet og jeg turte knapt å åpne munnen når det var beboere til stede. Når det var bestemt at jeg skulle reise hjem samme kveld, løsna det plutselig. Jeg hadde fortsatt vondt og følte meg sliten og dårlig, men plutslig greide jeg å slappe av og prate med alle som var der, og det var virkelig godt. De siste timene var veldig koselige, og det var rett og slett skikkelig trist å dra. Jeg har tenkt mye på det og greier ikke helt å sette fingeren på hva som gjorde at det plutselig løsna, men teorien min er at når det var bestemt at jeg skulle reise hjem samme kveld, så kunne jeg legge mine egne bekymringer til side og fokusere fullt og helt på omgivelsene.

Jeg er veldig glad for de to døgnene jeg greide å være på TBK. Jeg fikk mye informasjon, mange inntrykk og lærte en god del. (Blant annet bakte jeg brød for første gang i mitt liv - slikt er det samboeren som tar seg av hjemme hos oss. Ikke at det er så skrekkelig relevant, men jeg måtte bare nevne det, hehe.) Dessuten fikk jeg jo også lært litt om hvor mine egne grenser går og det å ta det på alvor. Jeg fikk faktisk skryt av han som driver stedet for refleksjonene jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde kommet fram til hvorfor ting var så vanskelig for meg og slik, og det var godt. Han sa at jeg hadde hadde vært moden som hadde tatt en slik beslutning og syntes jeg gjorde det på en veldig fin og ryddig måte, og det hjalp meg veldig til å akseptere at det var slik det måtte bli. Jeg er ikke av typen som gir opp, og pleier som regel å bite tenna sammen og presse meg gjennom det meste. Det er ikke alltid like lurt, så som nevnt så er det en liten seier for meg at jeg hadde guts nok til å akseptere at dette ikke var noe for meg.




Jeg tok toget hjem i går kveld og var ikke hjemme før rundt 23:15. Da var det nesten fire timer siden vi kjørte fra institusjonen, så jeg var veldig klar for å komme meg hjem på det tidspunktet! På veien hjem ringte jeg kontaktlæreren min og fortalte hva som hadde skjedd. Hun har sendt en mail til de praksisansvarlige på skolen, og vi avtalte at jeg skulle kontakte skolen i dag og finne ut hva vi gjør nå. Jeg har prøvd å ringe en gang , men fikk beskjed om at hun ene ikke er ledig før rundt elleve og hun andre er opptatt til klokka er over tre. Så da får jeg bare smøre meg med tålmodighet og vente. Er veldig spent på hva som blir løsninga på dette. Jeg må jo ha en ny praksisplass og jeg må ha en plass som jeg faktisk greier å være i.

Det er i alle fall veldig godt å være hjemme igjen, og det var godt å sove i sin egen seng i natt ved siden av min kjære. Han ga meg verdens beste klem da vi møttes i går kveld, og den trengte jeg virkelig! Jeg føler meg fortsatt veldig sliten. Det verker i hele meg og jeg har vondt i hodet - men nå slapper jeg i alle fall av, så da blir det jo bedre etter hvert. Nå har dette plutselig blitt et veldig langt innlegg, så jeg tenker at jeg avslutter her for nå. Så får jeg heller prøve å holde dere oppdatert om hvordan praksisperioden min blir videre. :)




Ønsker du deg et unikt og vårlig smykkesett? Bli med i konkurransen min da, vel! :)

Søk i bloggen

Eldeen

Eldeen

28, Aurskog-Høland

Jeg heter Cecilie, og bor sammen med mannen min, Andreas, og katten vår Flux, i et koselig lite hus på Finstadbru. Her har vi bodd siden vi kjøpte huset i 2009, og vi trives godt. I slutten av september venter vi vårt første barn. Vanligvis gjør jeg slikt som man må og slikt som er gøy. Blogge gjør jeg fordi jeg elsker å skrive og noen ganger trenger å gjøre det jeg elsker. Når det er sagt, bør det også nevnes at jeg (som regel) er ute av stand til å fatte meg i korthet, og at aktiviteten her på bloggen er heller sporadisk. Selv om jeg blogger om livet, universet og alt mulig, går det veldig mye i mat som i hovedsak er melkefri, glutenfri og sukkerfri. Jeg blogger også om hverdagen, hobbyene mine og om det å ha ME (myalgisk encefalopati) og FM (fibromyalgi). Jeg har vært ufrivillig hjemmeværende pga. sykdom siden våren 2010, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, blant annet ved å ha et godt kosthold og glede meg over de små tingene. Jeg er veldig glad i dyr, og er bevisst på å kjøpe produkter som ikke er testa på dyr, samtidig som de helst skal være reine og naturlige. Bra for dyrene, bra for miljøet og bra for meg! Hvis du vil kan du klikke på linkene under for å følge bloggen min på facebook og bloglovin'. Der ligger også en rabattkode som du kan bruke første gangen du handler på iHerb. Sjekk også ut de forskjellige kategoriene bloggen min består av. :-) Jeg håper du vil trives på bloggen min! Lurer du på noe kan du legge igjen en kommentar, eller sende meg en mail på supersoppen@gmail.com. Jeg er ikke alltid like flink til å svare, men jeg prøver!


Min iHerb-guide

Ting jeg handler på iHerb

Handle på iHerb? Min kode er CEC956

Bloggens facebookside

Følg meg på Instagram

Følg meg på Weheartit

Følg meg på Spotify



Norske blogger Norges Beste Nettsider - Norsktopplisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits