april 2013

Dagens frokost: Grønnsaker, frukt, hjemmebakt brød og CocoCardio.

Jeg er fortsatt ikke helt klar til å komme fullt tilbake på bloggen. Formen er fortsatt veldig ustabil etter en lang og tøff vinter, men det går den rette veien tror jeg. I mellomtiden prioriterer jeg hvile, mat, litt forsiktig trening og andre ting jeg tror og håper skal gjøre meg godt. Tenkte uansett å titte innom med noen bilder av dagens frokost, så får dere se at jeg lever og tross alt har det ganske godt. :-)

 

Her er dagens frokost! Fine, fargerike fugler som underlag og et barnslig servise gjør underverker for grå dager.



Ei skål med sukkererter, økologiske cherrytomater og røde druer. Mmm!



Kakao av CocoCardio og Oatly økologisk havremelk. Prøver meg forsiktig på litt havremelk for tida for å se om det går fint selv om den inneholder litt gluten.




Ei hjemmebakt, glutenfri brødskive med hjemmalaga majones, økologisk all purpose-krydder og økologisk tomat på.

Håper at dere alle har en flott mandag!
Husk å spise bra mat og å være litt barnslige - hopp i en sølepytt!
;-)

Gårsdagens lunsj: Speilegg og grønnsaker.

Det er litt stille fra meg om dagen, så jeg tenkte å titte innom med et aldri så lite matinnlegg - et par bilder av gårsdagens lunsj: Speilegg, agurk, tomater og avokado. Jeg har brukt de nye speileggformene mine (--> SLIKE <--), så speileggene blei tykke, runde og veldig gode. :-) Jeg er fortsatt litt for feig til "sunny side up", så eggene mine steker jeg på begge sider. :-P

 





Ellers så er jeg mer aktiv på instagram enn på bloggen for tida, så følg meg gjerne der også. Nicket mitt er eldeen87 og dere finner meg HER. Lover å komme sterkere tilbake på bloggen når energien har steget litt igjen. :-)

Håper alt er bra med dere! :-)

Isen er glatt.

Selvfølgelig er den det. Og selvfølgelig veit dere det fra før. Det visste jeg også, men allikevel greide jeg å gå rett på rattata'n på vei til postkassa to dager etter at jeg fikk lappen - dagen før jeg hadde planer om å ta min første kjøretur aleine. Den blei avlyst, for å si det sånn, og moralen er muligens at en aldri skal gå noe sted etter at man har fått lappen. Eventuelt at man ikke skal gå på isen uten brodder. Jeg tok meg for med hendene og slo meg skikkelig. Det høyre håndleddet mitt blei bare vondere og vondere utover dagen, så etter et par telefoner reiste vi inn på skadelegevekta på kvelden. Jeg har aldri brukket noe i hele mitt liv, og tenkte at det har jeg helt sikkert ikke nå heller, men det kan jo være greit å sjekke det opp når det er så vondt.

Til min store overraskelse fikk jeg faktisk gips på armen...! Jeg trodde ikke mine egne ører, og kunne ikke annet enn å le og velge den lilla gipsen. (Selvfølgelig måtte jeg ha lilla gips.) Riktignok var det lilla GPS jeg ønska meg til jeg fikk lappen, og ikke lilla GiPS. Oh well. De hadde ikke sett noe brudd på røntgen, men brudd i håndleddet er visst vanskelig å se, så da fikk jeg en gips for sikkerhets skyld. Det hadde jo vært synd å ikke få det hvis det skulle vise seg å være brudd.

 

 

I 16 lange dager gikk jeg med gipsen før jeg skulle inn til kontroll. I 16 lange dager måtte sinnsykt høyrehendte meg bruke venstrehånda. Noen fortalte meg at det vanskeligste ville bli å vaske håret, men det var ikke sant. Det vanskeligste var å nappe øyenbrynene og å smøre inn den venstre armhulen med venstre hånd.

Armen var veldig vond i et par dager, og den tredje begynte det så smått å gå over. Etter det var det nesten ikke vondt i det hele tatt, så jeg begynte å føle meg ganske trygg på at det ikke var noe brudd.

Fredag som var, var jeg tilbake på skadelegevakta for kontroll, og der var det en dame som klippet av meg gipsen med ei diger saks før jeg skulle inn til røntgen. Jeg holdt på å få sjokk. Huden min var skikkelig tørr og flassete på hånda, og i det gipsen forsvant blei jeg plutselig helt nummen fra albuen og ned i fingerspissene. Jeg som innbilte meg at armen skulle være helt fin da jeg fikk av gipsen.

 

Her hadde jeg allerede "røyta" sikkert en halvkilo med hud etter at jeg fikk av gipsen. Etter et par runder med ivrig peeling og sheasmør så den helt fin ut igjen, men jeg blei en smule sår.

 

Etter å ha vært inne til røntgen fikk jeg endelig tilgang på en vask jeg kunne vaske hendene i, og åååh, lykke! Dere aner ikke hvor undervurdert det er å kunne vaske begge hendene sine! (Med mindre dere har hatt gips selv, da.) Etter litt venting fikk jeg snakke med en veldig blid lege som holdt på å knuse hånda mi da han håndhilste. Han fortalte meg at de ikke fant noe brudd på røntgen denne gangen heller, og at siden jeg hadde hatt så lite vondt etter at det verste ga seg, så hadde jeg nok ikke brukket noe. Jeg kunne reise hjem uten gips og uten noe mer utredning i form av MR og CT.

Dette var selvfølgelig akkurat det jeg hadde lyst til å høre. Allikevel må jeg innrømme at jeg fikk litt bange anelser da hånda bare gjorde mer og mer vondt utover dagen. På lørdag var det enda verre, men i går hadde det heldigvis gitt seg litt og det er ikke så verst i dag heller. Så legen og jeg hadde nok rett. Nå gleder jeg meg helt vilt til å endelig kunne sette meg ned å skrive brev igjen!

Har du brukket noe før?

Jenta med friheten!

Veit dere hva den ene tørrfisken sa til den andre? Long time, no sea.

Det samme får vel jeg si til dere. Igjen. Dere er tålmodige sjeler, så jeg veit at dere tåler det. Dessuten kommer jeg med store nyheter denne gangen, så da er det verdt det - er det ikke?

Som dere veit, dere som følger meg jevnt og trutt, så har det meste av energien min det siste drøye halvåret eller så gått til å lære meg å kjøre bil, slik at jeg endelig og omsider kunne få førerkortet i boks jeg også. Mandag 18. mars hadde jeg oppkjøring, og jeg var innmari nervøs. Formen hadde vært elendig de siste ukene, og jeg hadde måttet avlyse både en kjøretime og en hel masse øvelseskjøring. Uka før oppkjøringa hadde jeg én eneste kjøretime, og det med en ny kjørelærer attpåtil, for den opprinnelige kjørelæreren min skulle bort den dagen jeg hadde oppkjøring.

Den siste kjøretimen min gikk ikke akkurat strålende. Jeg var kjempesliten og i dårlig form, og det er ikke akkurat gode nøkkelord når man skal kjøre bil. I tillegg hadde jeg virkelig dagen - dagen hvor tekoppen blei tømt i veska mi og jeg satte meg fast i søpledunken på Narvesen allerede før klokka var elleve. Resultatet av kjøretimen var at jeg blei enda mer nervøs for oppkjøringa mi, og vurderte å utsette hele greia. Problemet var bare at det var for seint å avbestille uten å måtte betale for herligheten uansett, og ventetid på ny førerprøve var på ca. 3 ½ måned. Jeg bestemte meg for å hvile mest mulig og gi det et forsøk.

 

...Og med dette bildet avslører jeg allerede her og nå hvordan historien ender...! :-D

 

Mandagen kom, og Andreas kjørte meg til kjøreskolen i Lillestrøm. Jeg turte ikke å ta sjansen på å bruke opp noe mer energi enn nødvendig før oppkjøringa, så derfor var det han som satt bak rattet. Jeg og den nye kjørelæreren min kjørte til trafikkstasjonen hvor jeg betalte, og så hadde vi en oppvarmingstime. Jeg tror aldri jeg har kjørt så bra i hele mitt liv som jeg gjorde de minuttene, og jeg fikk den gledelige beskjeden om at hvis jeg kjørte like bra på oppkjøringa, så kom jeg til å bestå.

For å gjøre en 60 minutters historie kort, så dro sensoren meg gjennom de tingene jeg hadde frykta mest, blant annet rundkjøringa på Alfaset og ei helvetes påkjøring med vikeplikt og dårlig sikt på en stor vei. Jeg var så tørr i munnen under oppkjøringa at jeg trodde jeg skulle dø av dehydrering. Allikevel fikk jeg den gledelige beskjeden om at jeg hadde bestått prøven! Haleluja! Jeg begynte nesten å grine. Seriøst. Jeg var så letta og glad at jeg nesten kasta meg om halsen på kjørelæreren som var det første nesten-kjente mennesket jeg så. Haha!

Andreas venta på meg på trafikkstasjonen, og jeg gikk for å ta bilde til førerkortet og betale de siste gebyrene. I motsetning til hva en kanskje skulle tro hadde jeg ikke blitt verken slank eller helbreda av å ta førerkortet, så bildet blei så som så. Sliten og skjelven var jeg også, så underskriften min på den elektroniske helvetesmaskinen ligner ikke så mye på min egentlige underskrift. Men pytt, pytt. Jeg kan kjøre bil!

 

Siden jeg var sliten, var det ikke jeg, men min kjære, som kjørte fra trafikkstasjonen. Vi måtte handle litt mat og skulle en liten tur innom helsekostbutikken på Strømmen Storsenter, og derfra og hjem var jeg i form til å kjøre selv. Resten av dagen lå jeg rett ut...

Et par dager seinere kom førerkortet mitt i posten, og noen dager etter det igjen kom det et brev om at jeg måtte sende det tilbake og få et nytt, fordi de hadde skrevet feil gyldighetsdato på det. Jeg må nemlig levere legeerklæring og fornye førerkortet hvert 10. år pga. helsetilstanden min. Men nå er det her, endelig, førerkortet med de riktige opplysningene, det snåle bildet og underskrifta som kunne tilhørt en femåring.

Siden jeg som nevnt ikke på magisk vis blei helbreda av å ta førerkortet, har jeg ikke kjørt så mye etter denne dagen. Jeg kjørte hjem fra Strømmen storsenter, og så kjørte jeg ikke igjen før tirsdag uka etter. Da kjørte jeg bare bort til mamma og dem, og Andreas måtte kjøre hjem igjen fordi jeg var så sliten. Dagen etterpå hadde jeg min første kjøretur aleine. Da var jeg på en aldri så liten handlerunde før påske og kjørte til Bjørkelangen og hjem igjen. Herlighet, så deilig det var å kunne dra avgårde slik på egenhånd! FRIHET! Etter dette kjørte jeg opp til hytta på påskeaften, men nok en gang måtte Andreas kjøre hjem fordi jeg var sliten. I dag har jeg kjørt til Aursmoen og hjem igjen - og da har jeg faktisk ramsa opp alt jeg har kjørt siden jeg fikk lappen for snart 3 uker siden.




Har du et veldig vakkert bilde av deg selv på førerkortet ditt?

Søk i bloggen

Eldeen

Eldeen

28, Aurskog-Høland

Jeg heter Cecilie, og bor sammen med mannen min, Andreas, og katten vår Flux, i et koselig lite hus på Finstadbru. Her har vi bodd siden vi kjøpte huset i 2009, og vi trives godt. I slutten av september venter vi vårt første barn. Vanligvis gjør jeg slikt som man må og slikt som er gøy. Blogge gjør jeg fordi jeg elsker å skrive og noen ganger trenger å gjøre det jeg elsker. Når det er sagt, bør det også nevnes at jeg (som regel) er ute av stand til å fatte meg i korthet, og at aktiviteten her på bloggen er heller sporadisk. Selv om jeg blogger om livet, universet og alt mulig, går det veldig mye i mat som i hovedsak er melkefri, glutenfri og sukkerfri. Jeg blogger også om hverdagen, hobbyene mine og om det å ha ME (myalgisk encefalopati) og FM (fibromyalgi). Jeg har vært ufrivillig hjemmeværende pga. sykdom siden våren 2010, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, blant annet ved å ha et godt kosthold og glede meg over de små tingene. Jeg er veldig glad i dyr, og er bevisst på å kjøpe produkter som ikke er testa på dyr, samtidig som de helst skal være reine og naturlige. Bra for dyrene, bra for miljøet og bra for meg! Hvis du vil kan du klikke på linkene under for å følge bloggen min på facebook og bloglovin'. Der ligger også en rabattkode som du kan bruke første gangen du handler på iHerb. Sjekk også ut de forskjellige kategoriene bloggen min består av. :-) Jeg håper du vil trives på bloggen min! Lurer du på noe kan du legge igjen en kommentar, eller sende meg en mail på supersoppen@gmail.com. Jeg er ikke alltid like flink til å svare, men jeg prøver!


Min iHerb-guide

Ting jeg handler på iHerb

Handle på iHerb? Min kode er CEC956

Bloggens facebookside

Følg meg på Instagram

Følg meg på Weheartit

Følg meg på Spotify



Norske blogger Norges Beste Nettsider - Norsktopplisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits