juni 2010

Min første time på Smerteklinikken.

I går hadde jeg min aller første time på Smerteklinikken på Ahus. Jeg var der på infomøte for et par uker sida, og nå var det altså endelig tur for min første legetime der. Jeg har venta lenge, og jeg var veldig spent. Jeg både grua meg og gleda meg til jeg skulle få snakke med legen for første gang.

Jeg har prøvd å holde dere oppdatert på situasjonen min helt siden jeg falt ut av skolen i mars, og det er noe jeg har hatt planer om å fortsette med. Nå som jeg starter behandlinga på Smerteklinikken blei jeg veldig usikker på hvor mye jeg skulle dele med dere, for nå blir alt plutselig så veldig personlig. Medisiner, diagnoser og behandlingsmåter er et ganske sårt og ømtålelig tema. Mange har fordommer, mange har vanskelig for å sette seg inn i situasjonen, og for meg en det et sårbart område. Etter mange runder med tenking og fundering har jeg kommet fram til at jeg skal dele alt, bortsett fra noen veldige personlige ting som jeg prater med legen om.

Det er flere grunner til at jeg velger å "utlevere" meg selv til dere på denne måten. Blant annet tenker jeg som så at hvis mine erfaringer og tanker kan hjelpe ett eneste menneske med lignende problemer, så er det verdt det selv om det er litt vanskelig for meg her og nå. Jeg tror også at det er viktig å rive ned en del tabuer, og hvis jeg kan bidra med det, så sier jeg ikke nei takk. En annen grunn er at jeg vil gi menneskene i livet mitt muligheten til å forstå situasjonen min. Når dere får lese det på bloggen min slipper jeg for det første å fortelle ting fra begynnelsen igjen og igjen til en lang rekke mennesker, og for det andre så får folk mulighet til å ta inn inntrykkene og fordøye dem litt før de prater med meg neste gang, hvis de har behov for det. Enda en grunn er at jeg tror det kan være sunt for meg å få ting som svirrer rundt i hodet mitt "ned på papiret" og også få litt tilbakemeldinger fra folk på det jeg skriver. Vel, nok om grunnene, og over til utleveringen! Jeg vil forresten ikke love at jeg kommer til å fortsette å være like åpen, det kommer helt an på hvordan det påvirker meg, men jeg skal nå i alle fall gi det et forsøk.




Som sagt så hadde jeg min første time hos Smerteklinikken i går. Den første timen er bare en kartleggingssamtale, der vi prater sammen og prøver å kartlegge situasjonen min litt. For dere som ikke veit det fra før, så er grunnen til at jeg har fått plass på Smerteklinikken at jeg har diagnosen fibromyalgi, og sliter med å få livet til å fungere. Legen var veldig hyggelig, og stilte mange spørsmål. Noen var lette å svare på, mens andre var vanskeligere. Det var spørsmål om barndommen min, skolegangen, familien, livssituasjonen min slik den er nå og så videre. Det er ikke alt som er like lett og like hyggelig å snakke med en vilt fremmed om, og i alle fall ikke når vedkommende analyserer alt du sier. Men, skal jeg komme noen vei, så trenger jeg deres hjelp, og skal de kunne hjelpe meg, så må de ha mest mulig informasjon, og informasjonen må også være så riktig som mulig.

I forkant av timen hadde jeg fylt ut en million skjemaer. Ok, det var kanskje ikke fullt så mange, men det var uansett mange. Ut ifra de skjemaene kunne de fortelle meg at jeg i tillegg til fibromyalgien lider av middels sterk depresjon og angst. Det er veldig vanlig når en har fibromyalgi, så jeg burde kanskje ikke bli så overraska, men det var litt overraskende allikevel. Tidligere var jeg overbevist om at jeg var deprimert, men da jeg leste en folder om depresjon på OAS i april i år slo jeg det fra meg. Der sto det nemlig at en mistet interessen for ting og at en blei ute av stand til å glede seg over ting når en er deprimert, og det stemmer ikke for meg. Noen dager har jeg det sånn, men som regel greier jeg å se livets lyse sider uansett hvor langt nede jeg er. Det kan bare være litt vanskelig å virkelig glede seg over det som er bra, selv om jeg veit at det er der. I alle fall, etter å ha lest denne folderen, slo jeg meg til ro med at jeg ikke var deprimert, og tenkte at jeg bare hadde en normalreaksjon på en ytre hendelse i livet mitt - nemlig at sykdommen hindrer meg i å leve livet mitt slik jeg vil. Det er ingen hemmelighet at det er vanlig å gå gjennom en form for sorgprosess når en får en kronisk sykdom.

Når det gjelder angsten så skal jeg ærlig innrømme at jeg har hatt flere angstanfall tidligere, men det er flere år siden sist, så det kom som en liten overraskelse det også. Jeg er stadig engstelig og bekymra, men jeg trodde ikke det kvalifiserte til å kalles for angst.




Nå skal jeg i alle fall til psykolog for videre utredning og behandling, og det tror jeg blir allright. Jeg har vurdert å gå til psykolog siden jeg var rundt seksten, men jeg har ikke turt, så jeg er egentlig letta over at noen på en måte har tatt den avgjørelsen for meg. Da blir jeg kanskje litt klokere når det gjelder meg selv, og får kanskje noen svar på hvorfor jeg er så mye engstelig og hvorfor jeg er så innmari langt nede til tider. På en måte føler jeg at jeg "alltid" har hatt det sånn, men samtidig så har jeg alltid hatt en grunn til å ha det sånn også. Mobbing, krangling, venner som har svikta, sykdom og så videre - jeg vil ikke gå nærmere inn på det. Når en har gode grunner til å være nedfor er det lett å tenke at "Jeg er ikke deprimert, jeg er bare lei meg fordi ting er så vanskelige akkurat nå". Kanskje er det akkurat sånn det er også. Eller kanskje ikke. Det får jeg vel svar på etter hvert.

Jeg har fått beskjed om at det er viktig å fokusere på god søvn, å holde meg i aktivitet og å ha et godt sosialliv. Det siste blir nok det vanskeligste, siden jeg vegrer meg for å treffe folk når jeg er dårlig. I tillegg bor nesten alle vennene mine et stykke unna, og siden det er dyrt å komme seg rundt, så har jeg ikke råd... Jeg håper jeg skal greie å treffe litt venner allikevel. Folk kan jo alltids komme hit på besøk - det er litt greiere når jeg er hjemme også, for da slipper jeg å bli redd for å bli dårlig når jeg er en time med buss hjemmefra.

I tillegg til at jeg prata med legen, så blei jeg undersøkt litt. Hun trykte litt på nakken og ryggen min og sa "åj, åj, åj", og så målte hun blodtrykket mitt. Det var helt fint. Så ba hun meg om å ta ti knebøy mens hun fortsatt målte blodtrykket, og da gikk det helt kanakkas. Det viste seg at jeg slutter å puste når jeg gjør visse bevegelser, og det fører til surstoffmangel! Det er jo overhodet ikke bra, så jeg blir rett og slett nødt til å lære meg å puste. Det blir nok lettere tenkt enn gjort. Jeg prøvde en gang til etter at jeg var klar over hva jeg gjorde, og selv om jeg konsentrerte meg om å puste, så stoppa det helt opp. Snodig!




Jeg har også fått beskjed om at jeg skal gå tur hver dag. Jeg skal bestemme meg for hvor mange minutter jeg skal gå på forhånd, og så skal jeg gå kun det. Hvis jeg føler at jeg orker å gå i 30 minutter, så skal jeg gå bare i 15. Da skal jeg altså gå i 7,5 minutter, og så skal jeg snu og gå tilbake i samme tempo. Poenget er med andre ord ikke at jeg skal presse meg, men at jeg skal være i aktivitet samtidig som jeg skal lære å sette begrensninger for meg selv. Tidligere ville jeg kanskje gått i en halvtime og deretter ligget rett ut i tre dager etterpå. Da er det jo mye bedre å gå i femten minutter og greie å gjøre det samme resten av uka også. I tillegg til å gå tur skal jeg sette på musikk og danse i fem minutter hver dag. Jeg er ikke noen danser, og fikk nesten lyst til å skrike høyt da hun sa det, men jeg tror jeg har funnet løsningen. Jeg har jo en rokkering fra innersvingen! Det er god trening som passer godt til musikk, og når jeg bruker den bruker jeg så og si hele kroppen. Særlig får jeg trent opp stabiliseringsmuskulaturen i mage og rygg. Det må jo kunne kalles dans når jeg rokker i vei, eller hva?

Jeg har utført pliktene mine i dag. Selv om jeg har hatt vondt etter en hard dag i går, så gikk det bra, og det var egentlig veldig allright å få rørt litt på seg. Jeg fikk liksom i gang kroppen litt, og fikk løst opp noe av stivheten. I tillegg var det godt å greie å begrense meg selv, for da endte det ikke opp med at resten av dagen blei ødelagt!




Litt medisiner må også til. Blant annet har jeg søvnforstyrrelser på grunn av fibromyalgien. Jeg sover mye, men jeg føler meg aldri uthvilt. Tvert i mot føler jeg meg nesten mer sliten når jeg våkner enn før jeg sovner. Nå har jeg fått noe som heter Tolvon (10 mg) som egentlig brukes mot depresjon, men som også kan virke mor smerter og gi dypere søvn. Jeg har prøvd noe lignende tidligere: Sarotex. Den fungerte i og for seg bra på søvnen, men jeg sov fort i femten timer i strekk og var trøtt hele tida mens jeg var våken, så jeg kutta den ut. Nå håper jeg at Tolvon skal fungere bedre. I tillegg fikk jeg resept på paracet (1 g). Jeg skal ta en hver kveld sammen med Tolvonen i fem dager, og deretter skal jeg kun bruke den ved behov for smertestillende. Jeg fikk også resept på Vallergan (10 mg), som jeg skal bruke hver kveld hvis ikke Tolvonen fungerer bra nok i seg selv, men det tror jeg kanskje at den gjør. Vi får se. OBS! Ikke bruk piller som det ikke er meningen at du skal bruke, og bruk dem kun på den måten legen har sagt at du skal gjøre det. Ikke bruk blogginnlegget mitt som noen bruksanvisning for hvordan du skal ta medisiner - dette er det legen har sagt at jeg skal bruke, men du trenger kanskje noe helt annet enn det jeg gjør.

I går tok jeg min første Tolvon. Den skal tas klokka åtte, og rundt klokka ti slokna jeg på sofaen, ca. ti minutter inn i en episode av Angel. Andreas så ferdig episoden mens jeg sov, og etterpå snakka han til meg tre ganger før han greide å få meg såpass våken at jeg oppfatta hva han sa og greide å stavre meg opp i senga. Der slokna jeg på et blunk! Så enten fungerer de nye pillene veldig godt, eller så var jeg enda mer sliten enn jeg trodde etter gårsdagen. Jeg hadde til og med sovet 2-3 timer på sofaen da jeg kom hjem. Jeg våkna igjen ca. halv ti i dag, og da lå jeg og leste en times tid før jeg slokna igjen. Da sov jeg til klokka var tolv, og da sto jeg opp. Jeg har med andre ord sovet MASSE det siste døgnet, og i dag har jeg for en gangs skyld ikke følt meg like trøtt som jeg pleier. Jeg håper det er pillene som fungerer så bra, og at jeg trenger mindre søvn når jeg har brukt dem en stund. Det er jo ikke så gøy å sove bort halve døgnet og vel så det.

Etter at jeg hadde vært hos legen i går, måtte jeg ta en haug med blodprøver. Jeg har ikke helt tellinga på hvor mange glass det blei, men det var 5-6 stykker i alle fall. I tillegg ligger årene mine dypt, så det var ikke bare-bare å stikke meg i går. Det var ei dame som stakk meg først en gang, men der rant blodet så sakte at hun bare så vidt fikk fylt det første glasset. Etter det turte hun ikke å stikke igjen, så hun henta ei ny dame. Hun stakk meg i andre armen, og her gikk det heldigvis fort unna. det var veldig ubehagelig siden hun måtte stikke så langt inn, men de fikk det blodet de trengte, så da er vel alle parter fornøyde. Som regel pleier blodprøvene mine å være helt fine, så de finner vel ingenting denne gangen heller, men det blir spennende å se om de finner ut noe. Jeg aner ikke hva de tester blodet mitt for denne gangen - jeg tenkte ikke på å spørre. Jeg har blitt så vant til å måtte ta blodprøver, så det går liksom litt i glemmeboka å spørre om hva de egentlig skal sjekke.




Vel, mer var det vel egentlig ikke å fortelle om fra dette besøket. Jeg har time igjen 11. august, og i tillegg venter jeg på brev om når jeg skal til psykolog. Så det blir spennende å se hvordan ting utvikler seg framover.

PS. Jeg setter ekstra stor pris på kommentarer til dette innlegget. :)



Bildene er funnet på Google.
EDIT: De fleste bildene er fjerna for å gjøre innlegget ryddigere og mer oversiktlig.

Et aldri så lite livstegn.

Advarsel: Hvis du ikke tåler blod o.l., bør du kanskje ikke lese dette innlegget.

I det siste har det vært mye jeg har hatt lyst til å blogge om, men jeg kommer aldri så langt. Det er alltid et eller annet som skal gjøres først, eller en tanke som må tenkes ferdig. I tillegg har jeg litt dataproblemer for tida, så det er ikke bare-bare. Laptopen min holder på å avgå ved døden, antakelig er det skjermkortet. Derfor prøver jeg å bruke den minst mulig, og heller bruke mini-pc'n min. Det fungerer jo forsåvidt greit, bortsett fra det bittlille problemet at den ikke alltid har lyst til å skru seg på. Vi har vært på Elkjøp og fått fiksa den en gang allerede, men det var visst ikke nok.

Ellers så går livet sin uvante gang. De to små kattungene vi skaffet oss for et par uker siden har blitt bestevenner og ligger i hverandres armer og sover når de ikke løper etter hverandre og leker. Stella har også begynt å godta at det har kommet et par småttiser i huset. Vi fant forøvrig rask ut at Snella ikke var en jente allikevel, slik vi hadde fått beskjed om. Det var faktisk ganske tydelig at Snella var en gutt, og dermed fikk han navnet Edward-Sokrates istedenfor. Et godt navn. 




Slik kattelykke er vel for godt til å kunne nytes til det fulle, så på torsdag spratt Stella ut på veien og rett inn i en bil, før hun løp videre. Han som kjørte på henne stoppa heldigvis og sa ifra til meg hva som hadde skjedd. Jeg begynte å lete etter henne, men fant henne ikke, så jeg ringte Andreas og spurte hva jeg skulle gjøre. Han heiv seg i bilen og dro rett hjem fra jobb for å hjelpe meg, og etter halvannen times leting og pusing fant vi henne endelig. Da var det bare å hive seg i bilen og kjøre til dyrlegen med henne.

Stella hadde vært råheldig og hadde ingen indre skader, ingen brudd og ingen ødelagte sener. Derimot var det høyre forbeinet hennes mer eller mindre flådd. Mye hud hang fortsatt på, men den var revet av fra der den skulle være, og en god del var borte. En kunne se rett inn på bein og sener, så for meg som ikke er spesielt glad i blod var det en prestasjon å beholde bevisstheten. Jeg har heldigvis ikke for vane å svime av. Etter 4,5 timer hos dyrlegen, og 2145 kroner fattigere var hun lappa sammen igjen. Hvis nå bare blodtilførselen vil fungere som den skal, slik at vi unngår at beinet blir ødelagt på grunn av nekrose, vil hun antakelig greie seg. Beinet blir kanskje ikke helt normalt igjen, men så lenge vi unngår nekrose (at huden dør) kan hun sannsynligvis fungere godt allikevel. I tillegg til de 4,5 timene hos dyrlegen på torsdag må vi gi henne antibiotika og smertestillende. Vi var på kontroll med henne i går og fjerna bandasjen, og på mandag skal vi på kontroll igjen for å fjerne drenet som er satt inn under huden i beinet. Det blir nok en del kontroller før hun blir bra igjen, men det er det verdt.




Det er også en del jobb med henne her hjemme. Det er ikke bare-bare å få i henne mat og drikke, og det må jo til hvis hun skal bli frisk. Hun vil gjerne slikke sårene sine, så hun må gå med krage, og den tar vi av og på hver gang hun skal spise. Hun har også vært nødt til å få hjelp når hun skal i kassa på do, og så må hun jo ha medisinene sine. I tillegg må vi passe på at de små ikke plager henne eller begynner å slikke på sårene hennes, og dessuten smøre henne med salve flere ganger om dagen. Og så trenger hun selvfølgelig masse, masse kos!




Han som var så uheldig å kjøre på henne, har vist seg å være en veldig hyggelig og ansvarsfull mann. For det første kom han jo og sa ifra hva som hadde skjedd, og i går kom han innom igjen på sykebesøk for å høre hvordan det gikk. Han har også sagt at han vil betale halvparten av dyrlegeutgiftene, så det er jo helt utrolig. Jeg priser meg lykkelig for at det var han som kjørte på henne, og ikke en av de som synes det er en god idé og kjøre som idioter, og som kanskje attpåtil bare hadde latt henne ligge.




Vel, nå rekker jeg ikke å skrive så mye mer, for nå er det snart tid for film og hjemmelaga pizza her i huset. I farten kan jeg jo nevne at jeg har min første time hos smerteklinikken på mandag, og at jeg er veldig spent på det. Jeg var der på informasjonsmøte for halvannen uke siden, og det virka veldig lovende. Personalet var hyggelig og det virka som om de har et allright opplegg.

Nei, nå får jeg gi meg for denne gangen. Skal prøve å blogge litt oftere, men vil ikke love noe. Jeg må jo nyte sommeren også, nå når den først er her. :) Ha en fin kveld, folkens!

Nyheter i butikken!

I kveld har jeg endelig lagt til flere smykker på Tidforsmykker.com. Det har vært litt travelt her i det siste, og dessuten passer jeg på å nyte det fine været så fort det er her, så da har det vært litt stille på nyhetsfronten i det siste. Men nå, endelig, ligger det åtte flunkende nye smykker ute til salgs. Ta en titt!



Vi har fått to nye familiemedlemmer. :)

Da vi skaffet oss katt i vinter vurderte vi å skaffe oss to, men det var jo ikke akkurat kattungesesong, så vi fant ikke noen som vi hadde lyst på. Dessuten var vi litt usikre, for vi ville gjerne se hvordan det gikk med den første kattungen først. Å skaffe seg katt har vært en kjempesuksess fra dag nummer en, og vi syntes at Stella var så flott at vi slo fra oss tanken på å skaffe oss en katt til - i alle fall foreløbig.




Nå i det siste har det poppa opp kattunger på alle kanter, så da begynte vi naturlig nok å vurdere muligheten for å skaffe en katt eller to til, og jeg har blitt mer og mer ivrig på en familieforøkelse. Vi har vært veldig usikre fordi vi ikke var sikre på hvordan det skulle gå å forene fremmede katter, men i helga bestemte vi oss for å gi det en sjanse. Vi finner jo ikke ut av det uten at vi prøver, og vi tror det er lettere å gjøre det nå som Stella fortsatt er så ung, enn å vente til hun har blitt "gammal og sær". Vi forelska oss i et par katter på Finn.no, og tok et par telefoner.




Først dro vi innover til Oslo og henta den første lille kattungen. Hun er visst født på Nesoddtangen hvis ikke jeg husker feil, men flytta fra mamma'n sin 18. mai. Dit hun kom var det en elleve år gammel hannkatt som var vant til å få all oppmerksomheten selv, så han var ikke så begeistra for å få selskap av ei lita pusejente. Derfor måtte hun flytte videre, og nå har hun altså kommet til oss. Hun hadde blitt tatt ifra mammaen sin relativt tidlig, så hun er ikke mer enn rundt tolv uker nå. Den lille pusen, som er nesten helt svart, hadde fått navnet Ella, og det var et såpass morsomt sammentreff at vi har bestemt oss for å beholde det.




Fra Oslo kjørte vi direkte til Maura for å hente en liten pus til. Denne er helt hvit, og den bodde sammen med mammaen sin, fem søsken, to andre katter, en hund og flere barn. Denne lille pusejenta er vant til det meste, med andre ord! Da hun var bitteliten fikk mammaen henne brystbetennelse, så hun måtte mates med morsmelkerstatning av matmor en stund. Heldigvis har mammaen vært flink til å ta seg av de små barna sine selv om hun ikke har kunnet gi dem melk, så hun er en renslig liten pus.




Da vi kom hjem igjen etter å ha henta de to små nurkene, som hadde sovet nesten hele veien hjem, blei jeg slått av hvor babyaktig og bittliten den hvite kattungen var, så jeg sendte en melding og spurte når hun ble født. Hun ble født 16. april og er med andre ord bare litt over 8 uker gammel! Jeg blei litt bekymra, siden de helst skal være tolv uker før de flytter fra mammaen sin, men det virker som om det skal gå bra. Hun vasker seg selv og går i kassa, og i tillegg spiser hun tørrfôr i form av kattungemat. Siden vi nå hadde en Stella og en Ella, blei vi bare helt nødt til å kalle den siste for Snella.




I begynnelsen var de to små nykommerne naturlig nok ganske spente og nysgjerrige, og Ella var ikke spesielt begeistra for Snella. Stella har holdt seg ute nesten konstant siden vi kom hjem med dem seint i går kveld, så hun bryr seg visst ikke så mye foreløbig. Hun var inne og snusa litt i går, men fikk bare hilse på kattungene via et reisebur i første omgang. Det blei litt fresing fra alle kanter, men det virka som om hun først og fremst var nysgjerrig og forundret over hva i alle dager vi hadde dratt i hus nå.




Ella sov på badet i natt, så fikk hun litt ro og fred. Snella fikk gangen og kjøkkenet, og siden hun er vant til å ha masse selskap, blei det naturlig nok et pipekor uten like da Andreas og jeg omsider gikk og la oss. Jeg sov i rundt fire timer i natt, og da greide jeg ikke å sove lenger. Jeg lå og vrei meg fra fem til seks, men da gav jeg opp og gikk ned. Siden Snella begynte å bli ganske husvarm og Ella var litt mer forsiktig, så putta vi Snella i reiseburet og lot Ella gå fritt i et par timer. Snella lå bare og sov uansett, så hun hadde ikke noe imot å ha et eget soverom. Når Ella begynte å bli husvarm, slapp vi Snella ut igjen, og siden det så har de gått fritt begge to. De nærmer seg hverandre mer og mer, men Ella freser fortsatt når hun synes Snella kommer for nærme. Snella på sin side er veldig nysgjerrig på Ella, og freser bare tilbake når Ella langer ut med labben for å skremme henne bort.




Jeg har prøvd å ta noen bilder av nurkene våre, men det er ikke så lett å få det til. Snella er den letteste å ta bilder av, for hun ligger mye og sover i sofaen og synes godt, mens Ella enten løper rundt og snuser og leker eller gjemmer eg litt bort. Dessuten er hun jo svart, så det er litt vanskelig å få noen gode bilder der hun synes! Noen bilder har jeg i det minste greid å ta, og jeg regner med at det blir mange fler med tiden.




Nå krysser jeg bare fingrene for at alle de tre kattene skal komme godt overens og at vi slipper noen store problemer. Hvis noen har noen tips til hvordan vi kan lykkes med det, så er jeg veldig interessert i å høre! Vi har lest en del på nettet og slikt før vi skaffet oss flere katter, så vi har i alle fall fått noen tips, men en kan aldri få for mange gode råd. =)





Er de ikke søte, vel? Nå har vi tatt inn Stella også,og hun er ikke videre fornøyd med at hjemmet hennes er invadert av to andre katter, så vi har satt Ella på badet og Snella i buret slik at Stella får gå rundt og lukte litt i fred og selvfølgelig få masse kos. Vi er jo ikke noe mindre glade i vår herlige Stella selv om vi har fått to nydelige nurk til i huset. De er jo så skjønne alle tre, og alle har hver sin personlighet og utstråling. :)




Q: Har du katt? Eller kanskje du har et annet dyr?

Laks og grønnsaker med bønnedipp.

Få ting er bedre enn laks og grønnsaker. Laks går sammen med det meste, så her er det bare å mikse og trikse etter hva en har lyst på og hva en har i skuffer og skap.


Til dette måltidet (for to) brukte jeg:
* To laksefileter
* Et glass med minimais
* En løk
* Noen gule og noen røde cherrytomater
* En klatt med soyabasert kremost
* Friske gulrøtter
* Frosne brokkolitopper
* Hjemmelaga bønnedipp (oppskriften kommer under bildet)
* Godt krydder


Slik gjør en det:
* Sett ovnen på 225 grader.
* Putt laksefileter (ferske eller tinte) oppi en smurt, ildfast form.
* Hakk løk og del minimais i biter. Hell dette oppi formen sammen med laksen.
* Putt et par klatter med kremost eller smøreost oppå fisken.
* Krydre med godt krydder.
* Skyll, eventuelt skrell og del gulrøtter.
* Når ovnen er varm, setter du formen i ovnen.
* Kok opp vann til gulrøtter og brokkoli.
* Etter ca. 10-15 minutter heller du tomatene også oppi formen, og lar formen stå i ca. 10 minutter til.
* Hiv gulrøtter og brokkoli oppi vannet du har kokt opp, og la de ligge i X antall minutter, alt etter som hvor sprø/møre du liker grønnsakene dine og hvor store biter du har. Sjekk gjerne underveis med en trepinne (slike som en lager grillspyd av) hvis du er usikker.
* Hvis du er god på timing, så er grønnsakene og fisken ferdig samtidig. ;)
* Server med bønnedipp.




Dette trenger du til bønnedipp:
* 2 bokser hvite bønner
* 1.2 dl olivenolje
* 0.8 dl sitronjuice
* 3 fedd hvitløk
* 1 ss finhakket frisk rosmarin eller annet godt krydder


Slik lager du bønnedipp:
* Ha bønnene over i en food prosessor sammen med olje, sitronjuice, hvitløk, salt og rosmarin.
* Kjør til du får en glatt dipp og smak til med krydder.


Kommentar:
Selv lager jeg bønnedippen mest på slump, men dette er oppskriften jeg tok utganspunkt i første gangen jeg gjorde det. Denne oppskriften holder til masse bønnedipp, så du greier nok ikke å bruke opp alt til middagen (med mindre dere er fler enn bare to). Bønnedipp er godt til blant annet pitabrød, taco, wraps og friske grønnsaker. Dippen smaker bedre jo lenger den står (inntil en viss grense, så klart), så den kan med fordel lages et par dager før den skal spises. Oppbevares i kjøleskap.

Fibromyalgia Awareness

Veganmiddag: Grønnsakscouscous og tzatziki.

Jeg prøver iherdig å bli flinkere til å lage vegetarmat, og det går framover. Sist vi hadde vegetarmiddag, blei det grønnsakscouscous med tzatziki. Nam!

Et vegansk måltid inneholder ikke kjøtt, melk eller egg - altså ikke animalske produkter av noe slag.


Dette trenger du til grønnsakscouscousen:
Couscous
Grønne linser
Olje
Frossen spinat
Løk
Mais
Tomater
Godt krydder
+ Det du måtte ønske av grønnsaker, f.eks. purre, sopp, paprika og så videre.


Slik gjør du:
* Kok de grønne linsene. Du trenger 2 dl vann til 1 dl linser, og koketiden er på ca. 20 minutter. Linsene trenger ikke å bløtlegges først.
* Tin spinaten og klem ut vannet.
* Skyll og del løk, sopp etc. i små biter, hell vannet av maisen og del tomatene i båter.
* Tilbered couscous etter anvisningen på pakke (varierer litt fra type til type).
* Fres alle grønnsakene (bortsett fra tomatene) med litt godt krydder i ei stekepanne.
* Bland couscous, grønne linser og grønnsaker sammen, og legg tomatene på toppen.




Dette trenger du til vegansk tzatziki:
* Soya-yoghurt (naturell)
* Tzatzikikrydder
* Agurk
* Litt olje
* Noen dråper vineddik (kan sløyfes)


Slik gjør du:
* La soya-yoghurten renne av seg i et kaffefilter i minst en halvtime før du begynner å blande ingrediensene.
* Del agurk i bittesmå biter. Noen foretrekker å fjerne skallet, men siden det er der både næringsstoffene og mye god smak sitter, foretrekker jeg å beholde det på.
* Putt agurken i en sil, hell litt salt over, og klem ut mest mulig vann. Dette er ikke nødvendig om du skal spise tzatzikien med en gang.
* Bland tzatzikikrydder, agurk, noen dråper olje og noen dråper vineddik i yoghurten. Kan gjerne stå noen timer før servering for smakens skyld.


Tidforsmykker.com har fått en offisiell facebookside!

Da jeg åpnet nettbutikken Tidforsmykker.com, laget jeg også en gruppe på facebook, hvor jeg har lagt ut bilder og annen informasjon. I dag har jeg opprettet en offisiell facebookside, og jeg kommer nok til å bruke denne for å dele informasjon framover, og bruke gruppen som jeg oppretta i første omgang mindre og mindre. Jeg er litt usikker på om jeg skal slette den eller ikke, så foreløbig lar jeg den bare ligge. For å "bli medlem" på den nye sida, trykker du på "liker".

På facebooksiden til Tidforsmykker.com kommer jeg til å legge ut bilder, informasjon om nyheter, konkurranser og så videre. Jeg kommer også til å linke til blogginnlegg der det står om Tidforsmykker.com, så hvis du har skrevet noe om nettbutikken min og kunne tenke deg litt gratis reklame til bloggen din, så er det bare å legge inn en link. Her inne er det også en egen kategori som heter "Omtaler", og jeg hadde satt stor pris på om dere som har kjøpt eller fått smykker fra Tidforsmykker.com hadde villet skrive en omtale.




Q: Liker du Tidforsmykker.com på facebook?

Utfordring: Seks positive ting om meg selv.

Tja, dette burde jo være lett - burde det ikke? Vel, til tross for at jeg stadig påberoper meg at jeg er imot janteloven og hele dens vesen, så er det ikke så lett som en skulle tro. Det var Renate som gav meg utfordringen, og jeg tar den selvfølgelig! Utfordringer består av å skrive seks positive ting om seg selv, og deretter utfordre seks andre til å gjøre det samme.


1. Jeg er tøff og gjør ting jeg egentlig ikke tør.
Som å kjøpe eget hus og å si opp jobben jeg trives godt i for å begynne å studere istedenfor. Eller som å blogge om hverdagen min selv om jeg veit at noen synes det er helt på jordet. Å være i et forhold selv om jeg ikke kan fordra forpliktelser, og å snakke foran over hundre mennesker når det er noe som engasjerer eller provoserer meg. Å starte en nettbutikk hvor jeg selger smykker jeg har laga, selv om jeg veit at det finnes mange som er flinkere enn meg.





2. Jeg er målretta og sta.
At jeg er så sta kan nok kanskje sees på som en pest og en plage av andre til tider, men det er også dette som er drivkraften min og som gjør at jeg tør å gjøre skumle ting og som hjelper meg til å nå målene jeg har satt meg. Det er også målbevisstheten og staheten min som gjør at jeg ikke bukker under når jeg møter motgang i livet.





3. Jeg har evnen til å be om unnskyldning og å innrømme mine feil.
Ingen er perfekte, så hvorfor gå rundt å late som om en er det? Hvorfor ødelegge et vennskap eller et forhold bare fordi det er så vanskelig å innrømme at en tok feil og be om unnskyldning? Det finnes helt sikkert episoder hvor jeg burde ha bedt om unnskyldning og jeg ikke har gjort det, men så sant jeg ser hva jeg har gjort galt, så ber jeg alltid om unnskyldning - uansett hvor vanskelig det er.





4. Jeg har evnen til å tilgi.
Jeg er ikke av typen som går rundt og bærer nag i år etter år, og jeg er heller ikke typen som er ute etter hevn. Så lenge en angrer på det en har gjort og er villig til å gjøre opp for seg, så ser jeg ikke vitsen med å gå rundt å være bitter. At jeg har evnen til å tilgi, betyr derimot ikke at jeg får akutte hukommelsestap hver gang noen ber meg om unnskyldning.





5. Jeg har evnen til å tenke positivt og å glede meg over små ting.
Kall meg gjerne naiv, når jeg sier at jeg har en fin dag selv om det regner og hele kroppen verker. Jeg er kanskje naiv, men det gjør også at jeg har flere gode dager enn jeg ville hatt hvis jeg ikke var i stand til å glede meg over de små tingene her i livet. Livet er og blir hva du gjør det til - så hvorfor ikke sette fokuset over på det som faktisk er bra, istedenfor å fokusere på alt som ikke er det? Når det er sagt, så finnes det dager hvor jeg også tenker på hvordan jeg kan få litt fortgang på hele opplegget med verdens undergang og alt det der.





6. Jeg er nysgjerrig og higer etter å forstå.
Mamma, hvorfor finnes ikke dinosaurene mer? Mamma, hvor stort er verdensrommet? Mamma, hva er utenfor verdensrommet? Jammen, mamma, hvordan ser ingenting ut da? Og hva er utenfor ingenting? Hvem skapte Gud? Jeg har stilt utallige spørsmål i mitt liv, og jeg holder fortsatt på. En skulle nesten tro at jeg fortsatt var fire år, så mye som jeg lurer på. Jeg elsker å lære, jeg elsker å vite og å forstå. Og for å gjøre det mulig, så må det spørsmål til. Både undrende og kritiske. Kunnskap og forståelse kommer ikke av seg selv.




Jeg utfordrer:
Hobbyanette
Mari
Anneli
Linn Kathrin
Nullibi
Renate

...Og alle andre som føler seg frista til å ta utfordringen. :)


Bildet er funnet her.

Søk i bloggen

Eldeen

Eldeen

28, Aurskog-Høland

Jeg heter Cecilie, og bor sammen med mannen min, Andreas, og katten vår Flux, i et koselig lite hus på Finstadbru. Her har vi bodd siden vi kjøpte huset i 2009, og vi trives godt. I slutten av september venter vi vårt første barn. Vanligvis gjør jeg slikt som man må og slikt som er gøy. Blogge gjør jeg fordi jeg elsker å skrive og noen ganger trenger å gjøre det jeg elsker. Når det er sagt, bør det også nevnes at jeg (som regel) er ute av stand til å fatte meg i korthet, og at aktiviteten her på bloggen er heller sporadisk. Selv om jeg blogger om livet, universet og alt mulig, går det veldig mye i mat som i hovedsak er melkefri, glutenfri og sukkerfri. Jeg blogger også om hverdagen, hobbyene mine og om det å ha ME (myalgisk encefalopati) og FM (fibromyalgi). Jeg har vært ufrivillig hjemmeværende pga. sykdom siden våren 2010, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, blant annet ved å ha et godt kosthold og glede meg over de små tingene. Jeg er veldig glad i dyr, og er bevisst på å kjøpe produkter som ikke er testa på dyr, samtidig som de helst skal være reine og naturlige. Bra for dyrene, bra for miljøet og bra for meg! Hvis du vil kan du klikke på linkene under for å følge bloggen min på facebook og bloglovin'. Der ligger også en rabattkode som du kan bruke første gangen du handler på iHerb. Sjekk også ut de forskjellige kategoriene bloggen min består av. :-) Jeg håper du vil trives på bloggen min! Lurer du på noe kan du legge igjen en kommentar, eller sende meg en mail på supersoppen@gmail.com. Jeg er ikke alltid like flink til å svare, men jeg prøver!


Min iHerb-guide

Ting jeg handler på iHerb

Handle på iHerb? Min kode er CEC956

Bloggens facebookside

Følg meg på Instagram

Følg meg på Weheartit

Følg meg på Spotify



Norske blogger Norges Beste Nettsider - Norsktopplisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits